Vestland, vestland.......

Forrige helg tok jeg turen til vestlandet, og første stopp var i Granvin hos familien til Skjalg, en av valpene fra C-kullet. Det regnet masse da jeg dro hjemmefra rundt kl. 12 og det regnet hele veien helt til jeg kom over Hardangervidda for da gikk regnet over til snø som heldigvis ikke la seg på bakken, bare på vindusviskerne. Jeg hadde ikke byttet dekk før jeg dro, men har heldigvis ganske ny bil med gode sommerdekk og firhjulstrekk. Men, det var godt å komme seg litt nedover igjen til regnet, og etterhvert ble også det helt borte. Jeg hadde en stopp underveis, og det var der man har to valgmuligheter til Bergen. Antakeligvis hadde ikke Gozita fått gjort fra seg ordentlig før vi dro, for hun hadde faktisk gjort fra seg i buret. Ikke bare, bare med varebil der man ikke har noe kontakt med hundene bak. Men, heldigvis hadde jeg med meg en hel rull med bæsjeposer og tørkepapir, så fikk gjort rent bak der. Hun hadde heldigvis flyttet på teppet, så det var ikke kommet noe på det. Toalettene på denne rasteplassen er noe av det fineste jeg har sett, rent og pent med ordentlig vask, såpe og tørkepapir. Tilsammen brukte jeg ca 6 timer, og da jeg ankom kaia i Eidsfjord kom ferja med en gang.

Det var veldig koselig å se igjen familien til Skjalg, og ikke minst han. Jeg hadde fått tilsendt et par bilder rett før jeg dro, og jeg likte det jeg så. For et vesen på den hunden og en flott kropp med veldig bra pels. Jeg ble ikke skuffet i forhold til bildene. Mat ble servert like etter at jeg kom, og jeg fikk kjellerstua med eget bad helt for meg selv. Da vi hadde satt oss til bords så vi plutselig masse blod på gulvet der Gozita hadde vært, og det ante meg nok at hun hadde fått løpetid. Litt pussig faktisk, for jeg oppdaget løpetid på Ambra samme morgen før jeg dro. Aldri tidligere i vår hundehistorie har vi hatt to tisper som har løpt samtidig, og at de attpåtil skulle starte samme dag er ganske utrolig. Lars og jeg har hatt hunder sammen siden 1992, og vi har aldri opplevd dette som er så veldig vanlig i andre hundeflokker. Jeg har alltid skyldt på at vi har hatt særegne tisper som har kjørt sitt eget løp, hihi.

Lille Skjalg skjønte ikke stort av denne løpetiden, men hans samboer på snart 2 år, Fenris, var ganske ivrig allerede da jeg tok Gozita ut av bilen. Jeg visste at løpetiden var nært forestående, men at den var så nær visste jeg ikke akkurat da. Men, Gozita bryr seg ikke så masse om disse gutta som henger bak der, ikke hjemme heller, så de får bare holde på. Så tidlig er det uansett ikke mye å engste seg for.

Det ble relativt tidlig i seng, all den tid vi skulle opp til vanlig tid lørdag morgen. Vi hadde oppmøte kl. 11 på utstillingen i Bergen, og med 2 timers kjøretur måtte vi dra senest kl. 8 for å være ute i litt god tid. Skjalg er for tiden litt plaget med bilsyke, men familien regner med at han skal vokse det av seg. De hadde samme problemet med Fenris da han var på den alderen. Det ble en stopp underveis, men ellers gikk det bra, og været var denne dagen helt strålende. I og med at Gozita hadde fått løpetid valgte jeg å ikke stille henne, blir ganske mye styr å dra henne med inn i en sånn hall da. Ikke var hun fullpelset, og med en allerede høy haleføring ville den neppe bli mindre. Parkeringen i forbindelse med denne utstillingen er, hvis man kommer sent, helt forferdelig. De ville ha meg langt avgårde, men det nektet jeg all den tid Gozita skulle stå i bilen hele dagen. Jeg kjørte en liten runde uten å finne noe, men kjørte tilbake og ventet til det ble en ledig plass, som heldigvis var på en plass i skyggen. Før utstillingen i Drammen i slutten av august fant jeg frem en "vogn" som vi kjøpte for mange år siden til å ha bur på. Den er stillbar i alle retninger, og jeg hadde justert den så Alfis stoffbur passer akkurat. Veldig kjekt, for da kan jeg legge stoler oppå, og sekk inni, og dessuten står buret litt opp fra bakken utendørs.

Det ble en stund å vente, men det er deilig å få roet seg ned. Da vi kom traff vi på Helga-Mari og Amigo, dem  traff vi allerede før jeg hadde fått parkert bilen. Inne i hallen stiftet vi bekjentskap med noen nye stabijfolk, som har importert en hanne fra Danmark. Han har gjort det megabra som valp, og debuterte i juniorklassen på Rogalandsutstillingen til NKK 14 dager før med å få cert, bli BIR, og ikke minst plassert som nr. 2 i gruppa. Etterhvert kom Kathrine som stiller flat, og som forøvrig er en super handler, meget dyktig. Jeg hadde spurt pent om å få stille Skjalg denne dagen, og det hadde jeg fått lov til. Vi var først i ringen, og da jeg kom inn var det helt tydelig at dommeren kjente meg igjen fra Verdensutstillingen i Danmark. Han pratet masse, og det var utrolig hyggelig. Det var 2 påmeldte valper, men tispa kom ikke, så da ble Skjalg BIR valp med en kjempefin kritikk.

Foto: Kathrine Gunstad

Neste var Yerke, den danske importen, han hadde ikke så veldig lyst til å vise tenner den dagen, så det ble "bare" HP. Fenris, samboeren til Skjalg, var nok noe i letteste laget for denne dommeren og fikk en blå sløyfe. Amigo fikk en ren rød, og Helga-Mari var strålende fornøyd med det, for hun hadde på forhånd forventet seg enten en blå eller gul.

Foto: Kathrine Gunstad

Alfi var med som eneste tispe, og jeg var litt spent på hvilken kritikk hun skulle få av denne dommeren, for i Danmark ble det ikke skrevet kritikker på Verdensutstillingen. Dommer Hans Van Den Berg var minst like pratsom da jeg kom inn med henne, og han pratet masse om rasen og hvordan han syntes de skulle være. Vi snakket om avl og oppdrett, og det var ikke måte på hvor god tid han brukte. Jeg ble veldig overrasket over dette, for han dømmer mange hunder så å si hver eneste helg, så at han kjente meg igjen hadde jeg ikke forventet. Men, som vinner av 60 stabijer på en Verdensutstilling var det hyggelig å bli gjenkjent. Det var helt tydelig at han likte Alfi, for hun fikk CK og ble BIR, og han tullet masse da vi skulle ta BIR bilde. Ingen av de bildene ble noe særlig fine, for Alfi sto som en krøkke, og jeg skjønner heller ikke hvorfor han ikke hadde BIR rosetten.

Mens vi ventet på finalene, satte jeg Alfi i bilen, og fikk luftet litt på Gozita som nok ikke helt skjønte hvorfor hun ikke fikk være med. Vi ble stående og prate med stabyfolket såpass lenge utenfor bilene, at vi like gjerne tok med oss Skjalg og Alfi inn igjen. Gruppefinalene for valper var først, og gruppe 4, 6 og 7 var slått sammen, tilsammen 5 raser. Det er alltid spennende med sånne finaler, blir man ikke ropt opp kan man gjerne stå igjen uplassert til slutt siden det er 4 raser som skal plasseres, men vi ble nr. 2 i gruppen, kjempegøy! Alfi skulle inn i to finaler, både gruppefinalen og BIS Veteran, men først var det gruppen. Her var gruppe 6 og 7 slått sammen, og Alfi var alene fra grp 7, også her var det med 5 raser. Hun ble nr. 3, en plassering jeg var kjempefornøyd med, det er veldig lenge siden sist hun ble plassert i en gruppefinale. I BIS Veteran var det med 8 raser, og der plukket dommeren ut de fire som skulle plasseres, vi var med der og ble plassert som BIS 4 Veteran. Det var samme dommer som dømte både rasen, gruppene og BIS Veteran, og det var jo mye derfor at jeg dro til Bergen etter at han hadde satt henne opp som BIR på Verdensutstillingen. Jeg dro ikke skuffet hjem kan man si, og den flotte plasseringen til Skjalg var en kjempebonus!!!

Foto: Svein Medås

Gozita og Fenris som var igjen i bilene ble luftet før vi satte kursen tilbake til Granvin. På veien tilbake ble ikke Skjalg bilsyk, men vi satte av Svein på sykehuset i Voss, for han skulle feire 50 års dagen til en kollega. Dermed ble det bare jenter hjemme om kvelden. Heidi laget hjemmelagd pizza, og yngstedatteren hadde besøk av to venninner, og vi koste oss og slappet av etter en lang dag. Det ble ikke altfor sent i seng denne kvelden heller, og da jeg først hadde sluknet fikk jeg ikke med meg at Heidi hverken dro eller kom tilbake etter å ha hentet Svein i Moss, ingen av bikkjene reagerte heller.

Jeg sto ikke like tidlig opp søndag, men måtte opp for å gi bikkjene mat og slippe dem ut litt før jeg tuslet tilbake i sengen. Fikk nok ikke sove så veldig godt, men litt ble det kanskje. Hjemover til østlandet skulle jeg ha med meg en bernerhanne på 9 måneder fra Kennel LeeArmand som skulle tilbake til dem, dvs i første omgang til han som har faren. Meningen var at jeg skulle kjøre til Voss for å hente han, men da jeg våknet fant jeg vel egentlig ut at det hadde vært bedre om de som eide han kom der jeg var så jeg slapp å kjøre tilsammen 6 mil omvei. Som sagt så gjort, da jeg satt ved frokostbordet og skrev en SMS ringte de. Heldigvis kom de med han, en herlig bernergutt, og jeg fikk med buret hans også, og en del andre ting. Ca 12.30 kom jeg meg avgårde, og jeg var heldig med ferja tilbake også, det ble ikke mye venting. Tarzan, som gutten het, pep litt i bilen mens vi sto stille, men jeg var ute og snakket litt med han. Jeg turde ikke ta han ut, for han var ikke enkel å få inn i buret, noe også eieren hadde fortalt. Det var litt vemodig å dra derfra, for jeg hadde en kjempekoselig helg, og det var utrolig godt å se Skjalg igjen. Blir nok ikke så veldig ofte siden det er så lang avstand. Håper han fortsetter å utvikle seg like bra for nå er han pen, også er han en skikkelig "laid back" type.

Hjemveien over Hardangervidda gikk veldig bra, ikke bare pga utstillingsresultatene dagen før, men også pga det fantastisk flotte været. Jeg stoppet på samme rasteplass som da jeg dro, for der visste jeg det var ok. Det køet seg litt ved Hønefoss, og minuttene går fort når det går så tregt. Jeg hadde avtalt å møte han som skulle hente Tarzan på Kiwi nedenfor her vi bor, og mens vi ventet tok jeg han ut av bilen. En ordentlig godgutt som jeg gjerne skulle beholdt selv, og han vil nok for alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Det skal bli spennende å følge han i årene fremover. Jeg var megatrøtt da jeg parkerte bilen på Kiwi, men det var godt å gå ute og få luftet seg litt etter den lange turen.

Tirsdag denne uken var vi på infomøte på skolen der det var en veldig god presentasjon av vidergående utdanning som venter 10. klassene om et år. Både Lars og jeg var der sammen med Simen og Anders, og det var veldig ok å se hvor masse som har forandret seg fra da vi gikk på videregående.

I går kveld fikk jeg en veldig trist SMS fra Mette om at Bacchus hadde vandret til de evige jaktmarker. Han var den aller første stabijen Lars og jeg hilste på, og han var en veldig spesiell hanne som ikke var like tilgjengelig overfor alle. Men, etter at vi hadde blitt kjent viste Bacchus meg hengivenhet hver gang jeg traff han, og siste gangen jeg fikk hilse på han var i begynnelsen av august. Han hadde hatt litt problemer med ryggen, men dette kom nok likvel veldig brått på. Når ryggen ikke lenger vil bære bena, så er det bedre at de får vandre videre. Bacchus var født bare en måned etter Siane, og burde egentlig ha fått leve mye lenger med tanke på rasen. Jeg tenker på Mette og hennes familie, og vet så altfor godt hva dere går gjennom nå. Bacchus og hans bror var nr. 2 og 3 av denne rasen i Norge. RIP i Bacchus.

Bildet er fra Stabyhounspecialen i Sverige sommeren 2004.

Denne helgen har jeg ingen andre store planer enn å være husmor, det er mer enn nok å ta tak i som vanlig. Lars skal på oppfølgingskurs med Xit etter Follouka i sommer både lørdag og søndag. I morgen skal jeg få meg litt akupunktur igjen, det skal bli deilig.

Ellers så har jeg dessverre litt lett for å glemme Lars og agilityresultater som han presterer med både Xit og Uzy. Selvsentrert jeg......?
11. september var det klubbmesterskap i Follo Brukshundklubb, Xit ble nr. 2 i agility klasse 2 mellom og Uzy ble klubbmester i klasse 3 mellom. I åpen hopp mellom ble Xit klubbmester og Uzy nr. 3. Gjennom sommeren arrangeres det et trippelmesterskap i klubben der det konkurreres i tre uoffisielle konkurranser, og de to beste resultatene teller. Xit vant agility klasse 1 mellom, Uzy både agility klasse 3 mellom og åpen hopp mellom, der ble Xit nr. 2.