Vi dro hjemmefra ved 13.30 tiden lørdag 6. februar, etter å ha slitt litt med å komme opp bakken hjemme. Jeg var veldig skeptisk på forhånd, og all den tid Lars heller ikke var hjemme for å hjelpe til, var jeg enda mer skeptisk. Men, med litt måkehjelp fra gutta gikk det til slutt. Vi hadde første stopp på Nordby i Sverige, og der var det ikke akkurat lett å finne en parkeringsplass med en så stor bil, men vi fant en. Da vi hadde handlet ferdig kjørte vi sydover langs E6, men fant ut at vi skulle overnatte i stedet for å ta båten over til Danmark. Det var skiltet til en rasteplass som viste seg å være en parkeringsplass utenfor et vandrehjem, og som var bevoktet. Resepsjonen var stengt, så jeg fikk ikke spurt noen om det var ok at vi sto der, men jeg snakket med en gjest som trodde det var greit, siden det nesten aldri var fullt på den P-plassen.
Dagen etter sto vi ikke grytidlig opp, men kom avgårde med båten fra Helsingborg til Helsingør ved 10.30 tiden. Derfra tok det ca 2 timer til Rødby, og vi kjørte nesten rett på båten til Puttgarden. Derfra var det strake veien til Nederland. Det ble et par stopp for å fylle diesel, også måtte vi jo lufte hundene og gi dem litt mat. Etter siste stopp skulle vi iflg GPSn ankomme hannens oppdretter ca kl. 20, men dengang ei. Veiarbeid og litt tregt pga en trafikkulykke gjorde at minuttene bare forsvant. Da vi hadde passert grensen måtte jeg fylle diesel igjen, det var forøvrig ganske billig både i Tyskland og Nederland, ca 1 Euro. Vi fikk etterhvert beskjed av damen på GPSn om å ta av motorveien, men etter at vi hadde gjort det, fikk hun rett og slett ganske store problemer, og vi surret rundt en god stund før vi kom på rett vei. Men, vi kom da frem en gang mellom kl. 21 og 21.30. Det var ganske behagelig å kjøre lørdag og søndag nedover, og det var tørre og fine veier gjennom Tyskland og til vi kom frem. Vi surret litt med adressen, for GPS damen fortalte oss at nr. 44 var et annet sted enn der det virkelig var, og det var før vi kom dit vi skulle. Men, heldigvis kjørte vi litt lenger og snudde, og da hadde de sett oss, så de vinket oss inn på rett sted. Ganske greit med en lett gjenkjennelig bil.
Vi ble tatt i mot av hannens eier Epco, og oppdretteren Wessel, som lett kunne se at Ambra var sin fars datter. De bodde på landet og i stedet for å være ute, var vi inne i et slags uthus hvor det var litt varmere og lys. Der fikk Ambra hilse på Fedde, og til å begynne med var hun ikke særlig interessert. Wessel sjekket henne, og mente at det var litt tidlig, men vi lot dem få bli litt kjent med hverandre. De holdt på en stund, og til slutt gikk det for Fedde uten at det var parring. Så det var det den kvelden, men jeg tenkte at det kanskje ikke var noen ulempe for oss. Det var blitt såpass sent, at vi måtte komme oss til campingen som lå ca 1 times kjøretur fra der vi var. Nok en gang fikk vi oppleve at GPSn tok feil på husnummer, forferdelig irriterende. Vi surret rundt der lenge, og til slutt kjørte vi litt tilbake, og da stoppet en bil med et eldre ektepar. De fortalte på nederlandsk at vi skulle fortsette en del lenger, og det stemte. Heldigvis hadde de ikke lagt seg selv om klokken var rundt midnatt, og vi fikk kjørt inn og parkert. Da jeg skulle koble til strømmen, fant jeg ut at de hadde tre punkter og ikke to, så da ble ikke det noe av, men det gikk greit for vi hadde lys fra batteriet, og varme fra gassovnen. Det var utrolig godt å komme frem, og vi hadde avtalt at vi skulle komme tilbake mellom kl 13 og 14 dagen etter, sånn at vi kunne ta det litt med ro.
Da vi omsider sto opp mandag ringte jeg til Lars ang strømtilkoblingen, og han fortalte at det skulle ligge en kobling han hadde laget i bilen. Jeg fant den, koblet til, og trodde alt var i orden helt til jeg trykket på lysbryteren for hovedlyset. Det lyste, også ble det mørkt. Nok en gang ringte jeg til Lars, som var enig med meg i at det sikkert var en sikring som hadde gått. Jeg fant ut hvor sikringene satt, men fra det og til å finne hvilken, det var ikke så lett. Sånt som det der er ikke noe for meg, og dessuten hadde vi heller ingen andre sikringer. Så lenge det var lyst, fikk det heller være, vi håpet at Wessel som var bonde muligens kunne noe om dette.
En kort stund etter at vi hadde satt oss i bilen oppdaget jeg at nåla som viser om motoren koker eller ikke sto på H, altså HIGH. Jeg måtte bare finne et sted og stoppe, og få sjekket det. Nok en gang måtte jeg ringe til Lars, damer og bil altså. Vi syntes egentlig det var litt rart at den sto på H når vi ikke hadde kjørt lenger, og mens vi ventet ringte han de som har service på bilen for å høre med dem. Konklusjonen var at vi kjørte videre, og fulgte med. Heldigvis hadde vi masse vann med oss sånn i tilfelle, men vi fikk ikke bruk for det. Vi var en del forsinket, og jeg hadde sendt SMS til Epco om at vi var det.
Vi slapp vovsene sammen igjen, og det var nok en noe høyere intensitet den dagen. Wessel sjekket Ambra, og sa at det var mye bedre. Fedde og Ambra holdt på, men noe parring ble det ikke. Vi ga dem en pause mens vi gikk inn og fikk noe å drikke. Da vi slapp dem sammen igjen tok det ikke lange tiden før de satt der, for en lettelse. Når de først satt, så satt de en god stund, vi kom vel frem til at det var ca 40 minutter. Etter at de var ferdige var det å ordne med betaling, underskrift av papirer og få med seg kopier av det NKK trenger for å få registrert valper. Jeg var veldig interessert i få en parring dagen etter, og vi ble enige om å møtes på ettermiddagen.
Når det gjaldt bilen, så hadde hverken Epco eller Wessel noe særlig greie på det. Men, Epco hadde en nabo som hadde en bilbutikk. Han skulle sjekke og sende meg info på SMS. Det var veldig godt å vite at det ikke var noe feil annet enn med selve måleren som viser om motoren koker eller ikke. På veien hjem hadde vi tenkt å kjøpe noe mer mat og vi fikk fortalt hvor vi skulle handle. Men, det var bare et problem, og det var at hverken den butikken eller en annen vi fant, ikke tok hverken VISA eller Mastercard. Greit at vi var litt på landet, men det var ikke så på landet heller. Da vi prøvde å spørre etter en Minibank, fikk vi beskjed av betjeningen om at de var stengt kl. 17 (?). Heldigvis hadde vi kjøpt en del da vi handlet i Sverige, men det begynte å minke litt. I dagens moderne samfunn hadde jeg ikke med meg massevis med Euro, hadde tatt ut til å betale hannundeieren og campingen. Dermed fikk vi klare oss med det vi hadde. Uansett, vi var fornøyde med å ha fått til en parring den dagen. Epco hadde med seg sønnen sin på 9 år denne dagen, og det var nok en ny erfaring for både han, Simen og Anders.
Da vi kom tilbake til campingen var det tid for litt mat til både oss og hundene, og litt hundelufting. Heldigvis har jeg både telys og et par premieglass Lars har vunnet med stearinlys i bobilen, og vi hadde det riktig så koselig. Vi tok kvelden relativt tidlig kan man vel si, ikke mye å foreta seg ellers. Men, vi trengte nok den søvnen. Epco hadde sendt meg adressen til naboens bilbutikk, og jeg ventet på tilbakemelding på når vi kunne komme dit.
Tidlig tirsdag morgen ringer mobilen min, og det er fra sykehuset på Kongsberg. Jeg fikk beskjed om at pappa hadde store pusteproblemer, og at de hadde bestemt seg for å legge han i respirator. Akkurat da trodde jeg det gikk bare en vei, og ville vel egentlig bare komme meg hjemover, men bilen måtte jo fikses først. Ble ikke noe særlig mer soving på meg den morgenen. Jeg ringte og informerte Lars, og ba han ringe videre til andre som måtte informeres hjemme i Norge. Da jeg ikke hadde hørt noe fra Epco utover dagen, sendte jeg han en SMS. Vi fikk beskjed om at det var bare å komme med bilen. Vi kom frem til naboen som eide en Honda butikk, men han sendte oss videre til en som holdt på med bobiler, sikkert ikke dumt. Det lå i samme bildistriktet, en slags bilby som vi har her hjemme også. Vi ble tatt godt i mot, og de gikk til verks med en gang. Det første de gikk løs på var sikringen inne i bilen, og den fikk de fikset, men vi ble fortalt at batteriet inne var ganske så dårlig. Simen og Anders hadde sett på filmer fra vi dro hjemmefra til vi ankom Holland, så det var kanskje ikke så rart. De gikk så løs på den måleren, og der viste det seg at det var en sylinder som var ødelagt. Men, de kunne bytte den med en annen som de tok fra en annen bil. Jeg begynte å bli litt engstelig for hva dette skulle koste, og spurte om de tok VISA eller Mastercard, men det gjorde de ikke. Jeg hadde betalt campingen før jeg dro den dagen sånn at jeg visste hva jeg hadde igjen av Euro, og det var 50. De sa det var greit, heldigvis. Lars syntes det var latterlig billig, men jeg fikk ingen kvittering så det ble nok ikke ført opp noe sted heller. Samme det for meg, hovedsaken var at det virket igjen.
Nok en gang var vi forsinket til Wessel, men jeg hadde sendt en SMS og gitt beskjed. Lyset inne i bilen slukket hele tiden, og det var pga det dårlige batteriet, men vi fikk heller klare oss med det. Denne gangen tok det ikke lange tiden før Ambra og Fedde parret, det gikk faktisk ganske så fort. Men, de hang jammen meg i ca 40 minutter denne dagen også. Det var kona til Epco, Rickie, og begge barna som var med denne dagen. Hun satt inne og tok en kopp kaffe, og ble hentet i full fart siden parringen gikk så raskt. I og med at vi måtte innom en veterinær før vi dro hjem, gikk Wessel inn for å sjekke hvor vi kunne dra. For de som er litt uvitende om dette med å reise utenlands med hund, så må hundene være rabiesvaksinert, og ha en godkjent blodverdi for å kunne reise til andre land enn Norge og Sverige. Disse landene i tillegg til Finland, har ikke en spesiell type bendelorm som finnes i andre land. Pga dette må alle hunder få bekreftet i sitt pass at de har fått denne ormekurtabletten. Det samme må gjentaes innen en uke etter at de har kommet hjem. Wessel hadde fått bestilt time til oss hos en veterinær som ikke var veldig langt unna. Rickie og barna fulgte oss dit, og jeg hadde jo nok en gang et problem som gjaldt penger siden de ikke tok de internasjonale kortene på disse stedene. Da vi kom til veterinæren spurte Rickie om vi hadde noen middagsplaner, og siden vi absolutt på ingen måte hadde det, ble vi invitert hjem til dem. Så utrolig koselig, og jeg ble bare så innmari glad. Vi fikk ordnet med tabletter og pass, men selvfølgelig fikk vi ikke betalt, så det gjorde Rickie for oss. Jeg fikk med kvitteringen, og skal betale tilbake når jeg får lønning i slutten av uken.
Vi dro rett hjem til dem, og det skulle bli så deilig med ordentlig middag. Der fikk vi også se Fedde i hjemlige omgivelser, en meget trivelig hund. Når vi driver med parring, er det jo bare en ting disse hannene er interesserte i, og det er ikke å hilse på oss. Etter middag ble vi sittende ved bordet, og sønnen tok frem sitt Nintendospill som han viste til Simen og Anders. Selv om han ikke kunne engelsk, klarte de fint å forstå hverandre, artig. Det så ut som gutta syntes det var litt gøy med spill igjen, de hadde nok litt abstinenser for å være borte fra X-boxen. Vi hadde en utrolig koselig kveld, og er utrolig takknemlige for at vi ble invitert hjem på middag. Vi dro ikke altfor sent derfra, og det var tydelig at det hadde fryst på da vi kjørte tilbake til campingen. Derfor kjørte jeg ganske så forsiktig. På vei tilbake virket det som dama på GPSn hadde skikkelig problemer, men vi fant ut av det til slutt. Tok rett og slett og startet henne opp på nytt, ikke bare bare med disse moderne greiene. Blir ganske avhengig ihvertfall.
Da vi våknet onsdag morgen hadde det snødd, men det så ut til å klarne opp. Jeg hadde glemt å kjøpe dusjmynter, så det måtte jeg få tak i. Må forresten fortelle litt om denne campingen. Vi var ganske så alene der, men det sto noen få campingvogner som nok sto der fast. Sanitæranlegget var helt nyoppusset og fint, men jeg var glad det var utenom sesong, for de hadde en dusj, og felles toaletter og vaskerom for herrer og damer.
Vi kom avgårde på formiddagen, og da hadde det begynt å snø igjen.
Det var snø som kladdet seg på vindusviskerne, og det var ikke spesielt gøy. Vinduskviskeren på passasjersiden var selvfølgelig mye bedre enn på min side. Men, det var bare å ta tiden til hjelp. Litt inn i Tyskland ble det oppholdsvær, deilig, men så var det bråstopp. Det sto dønn i begge filer en god stund, er veldig glad jeg hadde do i bilen, og jeg rakk fint det. Etterhvert begynte venstrefila å røre på seg, og vi fulgte på. Pga masse veiarbeid var venstrefila smalere, men jeg syntes selv jeg kjørte ganske så forsiktig. Plutselig hørte vi et smell og en bil som tutet, men jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd så jeg kjørte bare videre. Uansett hadde det blitt enda mer kaos hvis jeg skulle stoppe der. Etterhvert som det løsnet i den andre fila la jeg meg over der, og det tok ikke lang tid før en politibil svingte inn foran oss og det sto på taket at vi skulle følge etter. Det var ikke så vanskelig å skjønne hva det gjaldt. Jeg leverte førerkort, pass og vognkort som de sjekket i sin bil, og de kunne fortelle at jeg hadde tatt speilet på en trailer. De målte og tok bilder, og fortalte at det muligens kunne bli en forsikringssak, men vi fikk da lov til å kjøre videre. Lars har ikke så stor tro på at vi vil høre noe, men tiden vil vise.
På siste strekningen frem til Puttgarden begynte det å snø igjen, og det ble mørkere og mørkere. Fy, det var ganske så slitsomt. Heldigvis hadde jeg en bil foran meg mesteparten av veien, og det er mye bedre å ligge bak enn foran på ukjente veier. Tror vi rakk akkurat den siste båten, for de stengte ihvertfall restauranten da vi spiste middag. Vi kjørte ca 1/2 time i Danmark før vi stoppet på en rasteplass ved 21 tiden. Heldigvis var det en del trailere der, og da er det litt tryggere å stoppe sånn. Jeg tror ikke at det er helt sesongen for "røvere", og ihvertfall ikke i det møkkaværet. Det ble nok en kosekveld med levende lys, og gutta tok tidlig kvelden. Anders lå og leste i sengen med lys fra mobilen, mens jeg tok noen telefoner.
Vi våknet til et strålende vær, Anders og jeg luftet hundene, og etter at Ambra var sluppet inn begynte jeg å se litt på bilen etter kræsjen med det speilet. Ut kom også Simen, og med døren på vidt gap så Ambra sitt snitt til å løpe ut - løs. Hun hadde peiling rett på motorveien, og jeg ble rett og slett hysterisk. Heldigvis var det et skille med masse busker mellom oss og motorveien, Anders satte etter henne, og jeg skrek. Jeg så det aller verste for meg, og var helt fra meg. Jeg ble så utrolig glad da Anders kom med henne i bånd. Heldigvis hadde han ikke rukket å legge det fra seg, og helt i enden av plassen før veien hadde Ambra dratt opp i buskene der det var masse dyp snø, og fått problemer. Det var en heltemodig innsats av Anders, og jeg er veldig glad for at både han og Simen er i så god form. Men, han hadde fått masse snø i støvlene, og var nok ganske satt ut han også. Dette kunne ha gått så innmari galt, og jeg tror det tar lang tid før det bildet forsvinner ut av hodet mitt. Vi brukte en del tid på å få roet ned, Anders måtte få på seg noe tørt, og vi måtte rett og slett komme til hektene igjen. Rett før vi skulle dra begynte jeg å se etter lommeboken min, og fant den ikke. Begynte å resonnere tilbake til hvor jeg hadde den sist, og det var på båten fra Puttgarden. Det siste vi gjorde før vi gikk til bilen var å være innom toalettet, og det var da Simen sa at ut derfra hadde jeg med meg posen med flaskene. Og da kom jeg på at jeg hadde lagt lommeboken i den posen, og der var den, puh! Så kunne vi endelig sette kursen for Helsingør, og da var klokken nokså nøyaktig 10.00.
Det var godt å komme på båten til Helsingborg, og det var ikke en eneste toller å se da vi kjørte i land. Ikke det at jeg hadde smuglet noe, men mest med tanke på kontroll av hunder og deres pass. Heldigvis var det fine veier, og jeg hadde friskt i minne forrige gang jeg hadde kjørt akkurat denne strekningen for 3 år siden. Den gangen begynte det å snø, jeg brukte 4 timer fra Helsinborg til Göteborg, og i tillegg var veien mellom Uddevalla og Strömstad stengt pga veien som hadde rast. Dermed ble det mange timer på heller skrale veier med snø og etterhvert mørke. Men, nå peiset vi på, og vi hadde planer om å stoppe for å spise etter at Göteborg var passert. Men, det ble til at vi kjørte og kjørte, bortsett fra at jeg måtte stoppe for å fylle diesel. Ved 16 tiden bestemte vi oss for å spise, men der vi stoppet var det en restaurant, så det gadd vi ikke. Like etterpå kom det en dunkelyd på min venstre side, jeg stoppet og lurte på om det var punktering selv om jeg egentlig ikke helt skjønte det. Dekkene ble sjekket, og jeg fant ingenting. Men, lyden var der like herlig, så jeg kjørte av for å sjekke igjen. Da fant jeg årsaken, blinklyset på venstre siden sitter nemlig ganske løst, og det var den som hadde løsnet og laget den forferdelige lyden. Det var en lettelse at det bare var den, men nå måtte vi kjøre et stykke for å få snudd igjen. Vi stoppet på en rasteplass jeg pleier å stoppe på i nærheten av Strömstad, hundene måtte mates og luftes, og det var deilig med en litt ordentlig stopp. Nå var vi så nære hjemme, at vi bare ville hjem. Det eneste gutta gjerne ville ha, var norske boller, så vi stoppet på en bensinstasjon i nærheten av Moss og kjøpte boller og melk.
Dermed var det straka vegen hjem, borte bra, men hjemme aller best!
