Nå har det skjedd litt.......
Ja, faktisk, så skjer det litt på hytta nå. En ting er at Ambra hele tiden kommer seg ut og stikker av, hun er som en katt den hunden der. Hun går ikke langt, og til å begynne med var det som hun sa når vi fant henne: "Hei, kommer dere?", men nå har hun begynt å stikke av fra oss når vi finner henne. For et par dager siden hadde jeg hatt hundene i hundegården bak hytta, og da jeg slapp dem inn, bare gikk hun gjennom hytta og ut på terrassen der hun forsvant med en eneste gang. Skikkelig luring altså! Simen dro rett etter henne, men borte ble hun. Jeg gikk litt lenger nedover i veien, og så ropte han at han hadde funnet henne. Jeg hadde tatt med bånd så jeg fikk koblet henne. Vi traff på en nabo som kunne fortelle at de hadde en katt som var døv, og hun håpet virkelig ikke at Ambra kom til å "spise" den hvis hun fikk tak i den. Da skjønte jeg hvorfor Ambra hele tiden stikker, det er sikkert den katten hun har i nesa. Jeg svarte at jeg ikke visste hva som kunne skje hvis Ambra skulle klare å få tak i den, men tror vel ikke at de spiser katter. Jeg fortalte problemet vi hadde, og at vi hele tiden prøvde å finne nye måter å sperre på, og da smalt det ut av dama at vi kanskje burde ha henne i bånd - inne!!!! Idet vi gikk foreslo jeg at de kanskje burde ha katten i bånd, og da ble dama enda surere, kunne bare ikke dy meg.
Da jeg kom på jobb dagen etter fortalte jeg om dette i lunsjen, og en av mine kollegaer har og har hatt katter i mange år, så hun kjenner litt mer til dem enn det jeg gjør. Hun sa at katter utvikler andre sanser, så trodde ikke det var noen stor fare for at min hund skulle få tak i den katten.
Lenger ned i veien er det satt opp et skilt der det står KATTEN ER LØS, men jeg vet ikke om det er de samme folka som har satt opp det skiltet. Skal få tatt et bilde av det, for det er jo litt komisk.
I går kveld da jeg slapp ut hundene i hundegården dro de avgårde rundt hjørnet i en forferdelig fart, og de kom ikke da jeg ropte. Jeg tuslet ut i tøflene, og der sto de nesten alle sammen og luktet på noe veldig spennende. Da jeg kom bort så jeg at det var en liten fugl som var skadet, men aner ikke hvordan den har blitt det. Tror vel ikke helt at noen av våre har klart det, men ikke vet jeg. Noen av kollegaene mine trodde vel helst at den hadde fløyet i vinduet, men det som er litt rart, er jo at bikkjene dro avgårde med en gang de kom ut. Tror ikke de ser rundt hjørnet akkurat, men det får jeg vel aldri svar på. Fuglen var så hardt skadet, at det var ikke noen alternativer for den. Jeg tok den opp med en hundepose, alltid kjekt å ha i lommene, og den lå bare helt stille, men den blunket med øynene. Jeg avliver ikke dyr, så det ble Lars som gjorde det. Vi la den i hundeposen, og Lars tok en stor stein, så sånn var det.
Ellers kan jeg fortelle at Siane nå har blitt sitt gamle jeg igjen, nå mases det om både mat og kos, og det er jo så utrolig deilig. Vet ikke hvor lenge det varer, men nå får vi bare glede oss over det så lenge vi kan. Nå trappes det ned på den kortisonkuren, så får vi håpe at hun fortsetter å spise når vi etterhvert kutter den ut. For det er planen sier Toril.
Nå er det bare 1 time igjen til ferie i to uker - skal bli deilig. Håper været blir noe bedre enn det har vært de siste ukene.
Ja, faktisk, så skjer det litt på hytta nå. En ting er at Ambra hele tiden kommer seg ut og stikker av, hun er som en katt den hunden der. Hun går ikke langt, og til å begynne med var det som hun sa når vi fant henne: "Hei, kommer dere?", men nå har hun begynt å stikke av fra oss når vi finner henne. For et par dager siden hadde jeg hatt hundene i hundegården bak hytta, og da jeg slapp dem inn, bare gikk hun gjennom hytta og ut på terrassen der hun forsvant med en eneste gang. Skikkelig luring altså! Simen dro rett etter henne, men borte ble hun. Jeg gikk litt lenger nedover i veien, og så ropte han at han hadde funnet henne. Jeg hadde tatt med bånd så jeg fikk koblet henne. Vi traff på en nabo som kunne fortelle at de hadde en katt som var døv, og hun håpet virkelig ikke at Ambra kom til å "spise" den hvis hun fikk tak i den. Da skjønte jeg hvorfor Ambra hele tiden stikker, det er sikkert den katten hun har i nesa. Jeg svarte at jeg ikke visste hva som kunne skje hvis Ambra skulle klare å få tak i den, men tror vel ikke at de spiser katter. Jeg fortalte problemet vi hadde, og at vi hele tiden prøvde å finne nye måter å sperre på, og da smalt det ut av dama at vi kanskje burde ha henne i bånd - inne!!!! Idet vi gikk foreslo jeg at de kanskje burde ha katten i bånd, og da ble dama enda surere, kunne bare ikke dy meg.
Da jeg kom på jobb dagen etter fortalte jeg om dette i lunsjen, og en av mine kollegaer har og har hatt katter i mange år, så hun kjenner litt mer til dem enn det jeg gjør. Hun sa at katter utvikler andre sanser, så trodde ikke det var noen stor fare for at min hund skulle få tak i den katten.
Lenger ned i veien er det satt opp et skilt der det står KATTEN ER LØS, men jeg vet ikke om det er de samme folka som har satt opp det skiltet. Skal få tatt et bilde av det, for det er jo litt komisk.
I går kveld da jeg slapp ut hundene i hundegården dro de avgårde rundt hjørnet i en forferdelig fart, og de kom ikke da jeg ropte. Jeg tuslet ut i tøflene, og der sto de nesten alle sammen og luktet på noe veldig spennende. Da jeg kom bort så jeg at det var en liten fugl som var skadet, men aner ikke hvordan den har blitt det. Tror vel ikke helt at noen av våre har klart det, men ikke vet jeg. Noen av kollegaene mine trodde vel helst at den hadde fløyet i vinduet, men det som er litt rart, er jo at bikkjene dro avgårde med en gang de kom ut. Tror ikke de ser rundt hjørnet akkurat, men det får jeg vel aldri svar på. Fuglen var så hardt skadet, at det var ikke noen alternativer for den. Jeg tok den opp med en hundepose, alltid kjekt å ha i lommene, og den lå bare helt stille, men den blunket med øynene. Jeg avliver ikke dyr, så det ble Lars som gjorde det. Vi la den i hundeposen, og Lars tok en stor stein, så sånn var det.
Ellers kan jeg fortelle at Siane nå har blitt sitt gamle jeg igjen, nå mases det om både mat og kos, og det er jo så utrolig deilig. Vet ikke hvor lenge det varer, men nå får vi bare glede oss over det så lenge vi kan. Nå trappes det ned på den kortisonkuren, så får vi håpe at hun fortsetter å spise når vi etterhvert kutter den ut. For det er planen sier Toril.
Nå er det bare 1 time igjen til ferie i to uker - skal bli deilig. Håper været blir noe bedre enn det har vært de siste ukene.
Her er noen bilder av Siane fra 10 års dagen 25. juni, hun har alltid vært sjef over slutten av isboksen, den er bare hennes.
