Næssgårdens Blogg

Vår kjære, kjære Siane.

I dag er det en uke siden vår kjære Siane fikk sovne inn hos Toril Malmer på Asker Dyreklinikk, og det har vært en tung uke. Men, det begynner å gå seg til, og overskuddet er i ferd med å komme tilbake. Det var helt grusomt å måtte gi slipp på henne, men tiden var kommet. Vi fikk bekreftet det av Toril, da hun fortalte oss at hun kunne se gulskjær i øynene til Siane. Vi har avlivet flere hunder, men nå var det 6 1/2 år siden sist heldigvis. Kan ikke huske at det har vært så tungt tidligere, så Siane har nok vært helt spesiell for meg. Vi gjorde masse sammen disse årene; trente lydighet, gikk spor, var på utstillinger og mange andre familiære ting. Hun var helt suveren som flokkleder, det var ytterst sjelden at det var noe lyd i den forbindelse, alt gikk på signaler. Selv da vi besøkte andre hundeflokker, kunne hun enkelte ganger bare gå inn og ta leder rollen. Jeg er så glad for at jeg fikk overtalt Lars i fjor til å skaffe en berner til, og da kom det jo en sheltie med på lasset for at vi skulle få hver vår hund. La oss håpe at Siane fikk lært dem noe dette året. Xit viste seg som verdens herligste lille trøstegutt i den tiden fra vi bestemte oss for å ta farvel med Siane forrige lørdag og frem til mandag kveld. Hver gang jeg gråt kom han opp i fanget og la det lille hodet sitt inntil kinnet mitt.

Vi visste jo at tiden nærmet seg for Siane, men helt plutselig, i løpet av noen ganske få dager, så vi signalene. Da vi hadde vært hos Toril tordag 3. sept. nærmest snublet hun ut de to små trappetrinnene, og da jeg kom hjem kunne Simen og Anders fortelle at hun hadde blitt stående fast i trappen. De måtte hjelpe til med å stable bakbena på plass. Men, det var da jeg var ute med henne forrige lørdag at jeg så det helt tydelig, hun begynte å bli ustø når hun gikk. Jeg ringte Lars da jeg kom hjem, og så sendte jeg en SMS til Toril. Siane spiste ikke lenger vanlig tørrfor, og hadde veldig dårlig matlyst, det hadde hun jo hatt lenge. Men, både lørdag og søndag kveld kom hun opp trappen til oss da vi spiste, og hun tok gladelig i mot både biff og boller, rare jenta vår! Det er et stort tomrom etter henne selv om hun ikke gjorde så mye ut av seg den siste tiden, og det blir veldig spennende å se hvem som overtar flokkleder rollen. Regner med at det blir Alfi eller Ambra, har ikke sett helt tydelig enda hvem av dem det blir. Men, flokken fungerer helt greit, så vi tar tiden til hjelp. Dette får vi uansett ikke gjort noe med. Ambra har tødd opp en god del, skal bli spennende å følge utviklingen hennes fremover. Etter at vi kom hjem fra hytta i sommer har hun sovet i hundesengen under trappen mens Siane har ligget på gulvet samme sted. Var litt spent på hva hun kom til å gjøre når Siane var borte, men hun har fortsatt med å sove der, og kommer inn til oss på morgenkvisten.

Her er noen bilder av Siane fra hun var junior og frem til nå.