Næssgårdens Blogg

LYDIGHETSTRENING MED GOZITA.
I går kom jeg endelig i gang med lydighetstrening av Gozita igjen, det har tatt sin tid. Greit nok at hun fikk pause da hun hadde sin første løpetid, men etter det har det bare vært forferdelig travelt føler jeg.

Gårsdagen var jeg mer aktiv enn jeg har vært på det jeg kan huske. På formiddagen tok jeg først en tur med Siane og Alfi, så ble det en asfalt tur med Ambra. Hun har jo fått beskjed om å gå mest mulig på asfalt nå, men det ser ut til at hun aller mest vil gå utenfor. Når hun er ute må vi sette på henne en skinne, og den er helt grei å gå med. Det har ikke blitt lange turene på henne de tre siste månedene, men nå gikk jeg en litt lengre runde med henne, og det gikk helt greit. Torsdag kveld skal vi tilbake til Katja for å starte med rehabiliteringstreningen.

Etter turen med Ambra fant jeg ut at jeg skulle teste denne sykkelen som vi har stående hjemme i stua, foreløpig har den vært brukt mest til pynt. Jeg var vel egentlig på vei inn i dusjen da jeg plutselig bestemte meg for at NÅ må jeg begynne å trene for å få av noen kilo. Det var egentlig ikke så ille, så da er det bare å fortsette. Etterpå hjalp Anders meg da jeg skulle ta situps, greit å ha hjelp til å holde bena nede. Julen for noen år siden fikk jeg nemlig en fin rød treningsmatte, og den er veldig behagelig å ligge på. Da jeg skulle legge meg om kvelden fant jeg ut hvorfor jeg var så øm på innsiden av låret, gnagsår kaller man det. Altså, ikke sykle mer i underbuksa, det var ikke lurt.

Etter en deilig dusj var det å få gjort litt husarbeid. Lars og gutta dro avgårde kl. 16.30, gutta skulle spille kamp mot serielederen, en kamp de forøvrig vant 2-9, og med det overtok de ledelsen i 11er-fotball.

Rundt kl. 18.30 tok jeg med meg Gozita, puttet henne i bilen og kjørte opp til P-plassen ved idrettshallen. Det er ikke langt å gå, men det er greit å ha den når jeg skal trene lydighet. Først gikk vi en tur, og det tok sin tid, for den nesa skulle gjennomsøke nesten hver centimeter føltes det som.
Så var det tid for lydighetstrening, og jeg må faktisk innrømme at jeg var litt spent på hvor hun sto hen etter så lang tid uten trening. Men, ingen grunn til bekymring, lineføringen og fri ved foten gikk minst like bra. Gozita setter seg nå automatisk når jeg stopper, og hun går med veldig fin kontakt hele tiden, noe som blir belønnet nå og da. Vendingene og taktskiftene er hun også veldig med på, men på sakte mars satte hun seg faktisk flere ganger. Bli kommandoen er mye bedre nå, og på innkalling kommer hun som en kule og runder veldig bra. Det jeg må begynne å pirke på nå er bedre innsitt, hun sitter ikke så veldig skjevt, så dette blir bare skikkelig pirk. Neddekken fungerer også mye bedre, men det er fortsatt et stykke igjen til at hun nok dekker på kommando. Derimot er hun mye flinkere til å bli liggende, jeg prøvde meg på å runde henne bak, men da spratt hun opp. Tror kanskje jeg skal prøve meg litt på stå øvelsen snart. Til helgen er det pinsetreff, og vi skal ikke prøve oss på hverken lydighetskonkurranse eller apellmerkeprøve, men siden jeg kjenner dommeren, håper jeg kanskje han kan få tatt en titt på oss. Vi får nå se. Uansett, jeg er kjempefornøyd med Gozita, hun er virkelig morsom å jobbe med.

Lørdag formiddag forsvant egentlig veldig fort, og kanskje ikke så rart når man ikke står opp før rundt 10.30, men deilig var det. Lars og jeg tok turen til Mortensrud kirke der en venninne av oss fra Follo Brukshundklubb giftet seg, og vi var ikke mange der, men vi tok med oss Alfi, Uzy og Xit, og stilte oss opp utenfor kirken før de kom ut (vi snek oss ut helt på slutten). Fy, jeg er altså så sentimental når noen gifter seg, klarer ikke å holde tårene borte.
Vi hadde egentlig avtalt at hele familien skulle på kino etterpå, men Simen og Anders hadde tydeligvis ikke fått med seg når vi skulle dra. Dermed dro Lars og jeg alene for å se Max Manus på Aker Brygge, koselig det da, kan ikke huske sist bare vi to var på kino. Vi hadde tenkt å spise etterpå, men det var tydeligvis ganske fullt der vi hadde tenkt, så da dro vi hjem og hentet gutta, og spiste på Nordstrand istedet. Vi kan jo si det var en slags feiring av vår 15 års bryllupsdag noen dager på forskudd.