På'n igjen med utstillinger.

Har nå kommet i gang med utstillinger igjen, men starten var vel ikke den beste. Var egentlig veldig spent på om jeg skulle rekke å stille både Xit og Marco siden de var satt opp i hver sin ring omtrent samtidig, men det gikk akkurat såvidt det var. Jeg trodde i utgangspunktet at ringene lå litt fra hverandre, men heldigvis lå de ved siden av hverandre sånn at vi kunne være midt i mellom og enkelt følge med. Jeg hadde alliert meg med en som kunne stille Xit for sikkerhets skyld, men klarte meg uten pga at han "bare" fikk Very good. Det var litt komisk med kritikken hans, for han ble målt med målbånd, og fikk BIG size, han som er helt på idealmålet. Men, sånn er det, var nok ikke bare det som gjorde at han fikk VG.

Fra den ene ringen til den andre, og da var det tid for Marco, som har kommet seg veldig, men han var nok litt sliten gutten vår. Selv om han beveget seg fint utenfor ringen, virket det som han reagerte litt når jeg vendte meg mot han inne i ringen. Var ikke så enkelt å få han til å stå fint heller, men det går seg vel til.

I og for seg var det egentlig helt greit at ingen av dem gikk videre, for om natten var Ambra forferdelig urolig. Det feiler henne ikke noe, men det er tydelig at det er noe hun reagerer på. Enkelte ganger er det ingen tvil om at hun ikke liker at det kjører biler ute om natten, men andre ganger ser hun mot vinduet eller døren. I natt lå hun ute på gangen, og i stedet for å bare komme inn til oss, blir hun sittende der å bjeffe til jeg står opp og henter henne. Blir ganske lei av dette, men samtidig er det vanskelig å kjefte på henne også, virker som noe plager henne, spooky........

Mandag morgen var jeg på Veterinærhøyskolen for kontroll med Marco. Jeg hadde med urinprøve, og de tok han med seg for sjekk. Alt så bra ut, og svaret på blodprøven fikk jeg senere på dagen, den så også bra ut. Resten av denne uken er det nedtrapping av spesialfòret, så får vi håpe at alt fortsetter å være bra etter det.

I går fikk jeg brev om at pappas urne har kommet til Kongsberg, så i dag har jeg gjort avtale om at vi setter den ned onsdag 9. november. Simen og Anders vil gjerne være med, men samtidig vil de ikke at det skal gå utover for mye skoletid. Onsdager på slutten av dagen passer best for dem, men onsdag om en uke er det elevsamtaler, så da passet ikke det. Damen jeg snakket med på Kongsberg Gravlund var faktisk den samme som vi hadde med å gjøre da mamma døde i 2002, henne husker jeg som en veldig trivelig dame. Håper det er hun som blir med oss den dagen.

En ulykke kommer sjelden alene heter det, og nå i ettermiddag fikk jeg en SMS fra min fetter på Kongsberg om at samboeren til hans far døde i går kveld. Hun ble lagt inn på sykehuset rett før pappas bisettelse, så det gikk fort med henne også.

Fredag skal jeg først til frisøren før jeg drar videre til gården for litt mer rydding. Catrine kommer innom med Bindji på ettermiddagen, hvis hun da ikke har fødet før det. Jeg skal stille snuppa i Letohallen lørdag, og hun mangler bare et lite cert for å bli champion. Det er påmeldt 3 stk stabijer, og jeg tror faktisk at alle tre er i åpen klasse tispe, så det kan bli spennende. Vinner hun da, henger certet ekstra høyt.

Søndag skal vi på gården igjen, Lars blir også med. Men, før det må vi en tur på hytta. Fant en sofagruppe på Finn.no, som vi må få ut dit, også må vi ta med den gamle hjem, for den skal på Grønmo. Men, vi trenger tom henger på gården, så da må vi hjemom for å tømme den først før vi dra videre. Tror vi må stå opp litt tidlig skal vi rekke alt dette. Vi tar med oss Bindji så hun kan få komme tilbake til familien igjen, håper vi leverer en nybakt utstillingschampion!

Marco og noe annet.

Nå er det vel på tide å skrive litt om Marcos debut i utstillingsringen selv om det er over en måned siden. Hilde hadde meldt på border collie tispa Tamzin og jeg hadde meldt på Marcogutten til valpeshow på Gjøvik lørdag 10. september. Været var strålende denne morgenen, jeg hentet Hilde og Tamzin, så satte vi kursen nordover. Jeg hadde fått i oppdrag å stille bordisen, men ble litt skeptisk da jeg prøvde meg før vi skulle i ringen, hun var jo mer i lufta enn på alle fire. Vi stilte i samme gruppe, men frøkna var først, og alene i rasen. Fikk henne til etter litt trening, og hun fikk en veldig fin kritikk. Marco stilte sammen med en annen hanne som også var grå, og bare litt yngre. Jeg skjønte på dommeren at hun likte han, han sto og beveget seg bra, og han ble BIR med en fantastisk flott kritikk! I gruppefinalen var det med seks hunder i gruppe 1, og gutten sjarmerte seg til gruppeseier på sitt første valpeshow, wow! Det ble lenge å vente til BIS finalen, men det gjør man da så gjerne. Egentlig skulle de bare plassere fire, men Marco ble ropt opp som nummer 5, dommeren syntes han ble litt ung og uferdig i forhold til de andre, men det var tydelig at hun likte han. Det var hverken premie eller rosett til oss, men vi fikk med oss en liten fórsekk som premie. Etterpå fikk jeg Hilde til å ta noen bilder med mitt kamera sånn at jeg hadde til hjemmesiden. Var strålende fornøyd med dagen!

At vi hadde planlagt utstillingspause, passet forsåvidt bra i forhold til dette med pappa, men til helgen, dvs søndag er vi i gang igjen. Gozita skal ikke stilles på kjempelenge, håper det blir et valpekull på henne til våren, så får vi se når hun er tilbake i pels igjen etter det. Kanskje har hun utviklet seg noe mer, og kanskje lagt ned halen noe.... den som venter får se. Xit skal bli vist litt fremover, han er påmeldt til søndag og på Kongsbergutstillingen i november. Skal melde han på til Dogs4All også. Marco er også påmeldt til søndag, men ser an litt om vi stiller eller ikke.
Forrige helg ble han lagt inn på Veterinærhøyskolen etter å ha vært i litt dårlig form den uken. Lars var hos Toril torsdag kveld, og hun tok blodprøve av han. Resultatet var ikke særlig oppløftende, veldig høye nyreverdier. Hun ba oss dra til Oslo Dyreklinikk dagen etter, men da Lars kom dit var ingen av spesialistene der. Jeg ba han dra til Veterinærhøyskolen, heldigvis hadde Toril mailet over prøvesvarene som han kunne vise frem. Der tok de han inn, og var nok litt engstelige for om det kunne være nyresvikt. Men, ultralydundersøkelsen viste at det var det ikke, så da var nok sjansen større for at han hadde i fått i seg noe giftig. Pga hans unge alder ville de beholde han hele helgen og la han få intravenøst væske.

Lars ringte lørdag formiddag for å høre hvordan det gikk med han, og det hørtes ut som alt var bra. Han hadde på skjerm for å ikke dra ut slangen i benet der han fikk intravenøst. Mandag ettermiddag ringte de og sa at verdiene på den nye blodprøven var mye bedre, og at han kunne hentes. I og med at Lars skulle til Finland den ettermiddagen ble det til at jeg dro og hentet han. Det var helt tydelig at han hadde sjarmert de fleste der i senk, og iflg veterinæren hadde han ikke lidd noen nød den helgen. Frem til neste mandag skal han gå på spesialfòr blandet med vanlig, siden han er så ung skal han ikke bare gå på det ene alene.
Han er i fin form, men har dårlig matlyst, og sorterer bort spesialfòret, også tisser han masse. Det er ikke gøy det siste, og særlig ikke når han går bortover gulvet inne. Lars snakket med NVH i dag, og de sier dette er helt normalt, men det er veldig viktig at han får i seg det fòret, så nå må vi mose det, og evt tvangsfòre han.

Sånn ellers så var Lars og jeg på hytta helgen for 1 1/2 uke siden, det var jo litt rart nå som pappa er borte. Men, vi hadde en veldig koselig helg bare vi to og hundene. Blir nok noen forandringer der fremover nå som hytta er vår.

Fredag dro jeg til Kongsberg, både for å hente skifteattesten og for å ordne opp i bankkonti. Det er veldig mye som skal gjøres, det er helt sikkert. Etterpå dro jeg til gården, og fikk satt inn en del papirer i perm, greit å få litt oversikt.
Lørdag var det høsttreff arrangert av Norsk Stabyhoun Klubb på Svartskog, det var tredje gang, og vi hadde strålende vær nok en gang. 17 stabijer med tobente møtte opp, og det var noen andre raser der også. Lars var på agilitystevne i Tønsberg, og selv om resultatene ikke ble helt topp, var han fornøyd med masse han har slitt med i det siste. Xit hadde mye bedre fart enn på lenge, så vi får håpe den trenden fortsetter.
Søndag formiddag dro Lars og jeg sammen til gården, vi hadde med hengeren. Til tross for at vi kom litt sent, synes jeg vi kom godt i gang med kasting, veldig greit å komme i gang. Denne helgen blir vi hjemme siden vi skal på utstilling søndag, og det er jo en del som skal gjøres der også. Helgen etter drar jeg på gården fredag, og tar med meg Bindji hjem. Skal stille henne i Letohallen lørdag 29.10. sammen med Marco, hun mangler jo bare et lite cert nå for å bli champion, så jeg håper vi får med oss det. Søndag drar Lars og jeg tilbake og leverer henne før vi drar og rydder litt mer på gården igjen. Tar nok med oss henger da også. Kommer til å bruke en del tid der nå fremover, og vi må nok tenke på å leie inn en container etterhvert.

Livet snudd opp ned i løpet av en uke.

Det er forklaringen på at jeg ikke har blogget på en måned. Egentlig skulle jeg blogget om den flotte debuten til Marco i utstillingsringen 10. september, men det får komme senere. Forrige måned var ganske turbulent, jeg var sykmeldt i hele september, ikke fordi jeg var syk, men fordi pappa ble lagt inn på sykehus 5. september. Det begynte egentlig uken før, da jeg fikk tlf fra en nabo som var rimelig bekymret for pappa, og det virket ikke lenger som han var i stand til å klare seg selv. Jeg kontaktet fastlegen hans, og var i jevnlig kontakt med pappa, ville gjerne at han skulle komme seg til fastlegen for en ordentlig sjekk. Den mandagen hadde han ringt, fordi han hadde hatt store problemer med å komme seg opp og ned trappen. Selv var jeg hjemme denne dagen, fordi jeg var så innmari svimmel da jeg våknet, og klarte rett og slett ikke å stå opp. Jeg fikk en tlf fra fastlegen om at hun kom til å legge inn pappa på Kongsberg Sykehus. Til å begynne med trodde de det var lungebetennelse, men de fikk ikke ned senkningen selv om de byttet antibiotika. Så kom resultatet fra den siste kontrollen uken før da han hadde fått sjekket lungekreften igjen.

Jeg var på gården torsdag 15., fordi jeg skulle møte en fra Kongsberg Kommune. Siden det så helt bomba ut hos pappa, ville jeg gjerne at de skulle se det i forbindelse med en søknad om omsorgsbolig eller sykehjemsplass. I løpet av dagen fikk jeg ryddet og kastet masse, og på ettermiddagen fikk jeg tlf fra sykehuset om at pappa skulle flyttes til Skinnarberga Bo- og rehabiliteringssenter, Lindrende enhet. Det viste seg at det var lungekreften som var problemet. Jeg dro innom på kvelden før jeg dro hjem, og da var pappa ganske så trøtt.

Fredag kveld dro Lars og jeg med bobilen til Liv og Gunnar på Modum i forbindelse med Bernerspesialen på lørdag. Da Gozita var ferdig i ringen dro vi for å besøke pappa, og jeg ble så glad da jeg så han satt oppe i stuen der. Vi dro direkte til Askim der Lars skulle gå agility med Xit, og jeg sendte SMS til noen kjente ang pappas sykdom. Dermed fikk han besøk på søndag også. Siden pappa var så kjekk den lørdagen, og jeg ikke hadde jobbet på to uker, dro jeg på jobb mandag morgen. Jeg hadde ikke vært der mer enn to timer før jeg ble ringt opp om at pappa hadde blitt verre. Fikk beskjed om å komme mens han var sånn noenlunde klar. Var der noen timer før jeg dro hjem, og hadde en samtale med den ene spesialsykepleieren som anbefalte meg å bli sykmeldt igjen. Dagen etter dro jeg til legen, og onsdag formiddag dro jeg tilbake, denne gangen med toalettsaker og noe skift, og Gozita var også med. Skulle ha en samtale med legen som var der en gang i uken den torsdagen, så da valgte jeg å ikke dra tilbake til Oslo. Var så heldig å få overnatte hos vår kjære valpekjøpere Catrine og Petter som har flyttet til Heistadmoen, men før det var jeg innom hos mine bernervenner Else Marie og Hans Reidar som bor ikke langt fra Skinnarberga. Der fikk jeg deilig middag, og det ble masse koselig prat. Godt å få tankene over på litt andre ting. Hos Catrine ble det litt avslapning i sofaen før vi la oss. Takk alle sammen for at dere stilte opp for meg!

Torsdag skulle jeg egentlig tilbake til pappa om ettermiddagen, men om morgenen fikk jeg en tlf om at legen jeg skulle møte var blitt syk, og jeg ble enig med sykepleieren om at jeg skulle komme tilbake dagen etter. Før jeg rakk å dra, dvs Catrine og jeg skulle gå tur med hundene, fikk jeg en tlf igjen, denne gangen med beskjed om at pappa hadde blitt dårligere. Etter lufteturen dro jeg rett til Skinnarberga, og siden det sto på døra til vaktrommet at det var lunsj, gikk jeg rett inn til pappa. Fikk ikke noe kontakt med han, men strøyk han over kinnet, pannen og holdt han i hånden. Sykepleieren kom inn etterpå, og sa at han hadde reagert en del når de tok i han, men han var helt rolig mens jeg var der. De sa at selv om man ikke får noen direkte respons, så ser man at de reagerer. Etter at jeg hadde vært der en stund, ble vi enige om at jeg kunne ta en tur ut en stund, så jeg dro på gården. På vei dit handlet jeg litt å spise og drikke, hadde tenkt å slenge meg nedpå sofaen en stund. Først dro jeg innom naboen for å hente post, og lenger kom jeg ikke før jeg nok en gang ble ringt opp. De sa at pappa var mye roligere når jeg var der, så de ville veldig gjerne at jeg kom tilbake. Jeg spurte om jeg rakk å lufte Gozita først, og da fikk jeg beskjed om at det nok ikke var snakk om minutter, men heller timer. Da jeg tok med meg Gozita ut på jordet, ringte jeg til Lars, følte at jeg ville ha han i nærheten utover ettermiddagen og kvelden.

Det tok selvfølgelig en stund før han kom, men det var utrolig godt å ha han der sammen med meg. Siden vi ikke fikk noe kontakt med pappa, ble det mest til å sitte på rommet. Lars hadde tatt med seg Ipaden, og det var gratis trådløst nettverk, så det var ikke noe problem. Jeg hadde hamstret diverse ukeblader, men det var ikke så lett å konsentrere seg. Innimellom var vi ute og luftet Gozita og Marco litt, og det var godt å komme seg ut litt. Jeg hadde spurt en av sykepleierene om vi burde bli der den natten, og fikk beskjed om at han skulle se det an noen timer, men før vaktskiftet den kvelden ble det satt inn en seng på rommet til pappa.

Mens vi satt der hadde vi naturlig nok mobilene på lydløs, men av og til sjekket jeg om noen hadde ringt eller sendt SMS. Ved 22.30 tiden hadde jeg et ubesvart anrop, og jeg gikk ut av rommet for å ringe vedkommende. Da jeg kom tilbake på rommet, hadde jeg nesten ikke før kommet inn før jeg syntes pusten til pappa forandret seg, det gikk liksom plutselig en god stund mellom hvert pust. Lars var enig, og jeg ringte på han som hadde nattevakt. Han rakk akkurat å komme inn da pappa trakk sitt sist pust, og det ble veldig stille. Pappa hadde veldig mye væske i lungene siste dagen, og for oss hørtes det veldig plagsomt ut. Sykepleierene mente at det ikke var like plagsomt for pappa, han fikk jo masse medisiner hele tiden, bl.a. morfin. Det var så godt å se han slippe, det gikk jo bare en vei, så jeg er glad det gikk så fort, både for han og oss. Jeg er glad både Lars og jeg var der sammen med han den siste dagen, og jeg holdt han i hånden de siste minuttene.

Siden dette skjedde sent på kvelden valgte vi å reise hjem til gutta, og dagen etter var vi hjemme alle sammen. Masse praktisk måtte ordnes, og det viktigste var naturlig nok begravelsesbyrået. Lars og jeg dro til Kongsberg for å møte dem på lørdag, og tiden gikk bare så utrolig fort, over 4 timer var vi der. Jeg merket ikke hvor sliten jeg var før jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem.

Bisettelsen var torsdagen etter, 29. september, og etter pappas eget ønske var den i Efteløt kirke. Han ville ha fiolinmusikk, og det fikk han. En fantastisk flink fiolinist spilte Ave Maria og Air. Da mamma døde bestilte pappa kiste i furu, og det fikk han også. Bårebuketten var røde roser, pappa var jo veldig glad i den fargen. Så jeg kan vel si at bisettelsen ble som han ville, og det føles godt. Både mamma og pappa fortalte meg veldig tidlig hvordan de ville ha det, og som pårørende er det veldig greit å vite, også når det gjelder om det skal være bisettelse eller begravelse.

Nå fremover blir det naturlig nok masse praktisk som skal ordnes, men det får vi bare ta som det kommer.

Vi har fått masse blomster hjem, og også noen i kirken. Pappa og vi fikk en så fantastisk behandling på Lindrende enhet på Skinnarberga Bo- og Rehabiliteringssenter, og derfor ønsket vi også en gave til Venneforeningen av denne enheten. Vi er veldig takknemlige for  at flere ga en pengegave, for sånne steder er det stort behov for. De ansatte sto på for oss hele tiden, den kvelden pappa døde ble det dekket på bord og satt frem brød og pålegg i tillegg til drikke, rene hotellfrokosten. Vi er utrolig takknemlige for alle de som jobbet der.

Denne helgen var Lars og jeg på hytta, ganske spesielt å komme dit, men må jo gjennom det. Den hytta er helt og holdent pappas verk. Fredag og lørdag var det flott høstvær, men søndag regnet det hele dagen. Vi grillet begge kveldene, og det er deilig med varme under taket, men i tillegg må man på denne årstiden kle seg litt godt. Vi dro til Vinterbro lørdag formiddag for å kjøpe ny Riks TV boks, for den vi hadde fungerte ikke lenger. Da fikk vi beskjed om at hvis vi kunne ha med ledningen og fjernkontrollen i tillegg, så kunne vi få ny. Før vi dro tilbake til hytta tok vi en titt på kjøleskap også, det gamle på hytta var nok modent for en utskiftning, for det luktet svidd en stund etter at vi skrudde på strømmen. Lars dro tilbake og fikk helt ny Riks Tv boks uten kostnad, og nytt kjøleskap ble det også. Blir nok noen forandringer på hytta fremover, bl.a. er vi på jakt etter nytt stuemøblement, og vi følger med på Finn.no, mye fint til en billig penge der.

Dette ble altså en blogg til pappas minne, jeg savner han veldig, for jeg var veldig nært knyttet til han bestandig. Var vel det vi kan kalle en ordentlig pappajente. Etter at mamma døde sommeren 2002 ble livet aldri det samme for pappa, ingenting var lenger noe lystbetont, han sluttet med både det ene og andre. Jeg håper de to treffer hverandre igjen nå, for disse 9 årene har ikke vært lette for han.

Hvil i fred pappa! Klem fra meg

My father died 22nd of September after short time with illness, I miss him a lot. R.I.P. my dear dad!