Vår interesse for Stabyhoun ble vekket året før, i 2001. Vi var på utkikk etter en ny agilityhund, og hadde sett på litt forskjellige raser. Tilfeldighetene ville det sånn at jeg måtte steppe inn som reserveskriver på Bjerkeutstillingen, og det var da jeg fikk se de to eksemplarene av rasen. Da jeg kom hjem måtte jeg sjekke mer, og jeg ringte etterhvert til en oppdretter i Sverige, som jeg forøvrig har veldig god kontakt med den dag i dag. Jeg tok også kontakt med hun som hadde stilt ut hannen, og som bodde i Oslo. Vi fikk komme på besøk til Mette, og senere tok Lars og jeg campingvogna på Stabyhountreff i Sverige fra lørdag til søndag. Der fikk vi se noen flere og danne oss et inntrykk av rasen. Så var det å finne oppdrettere vi ville ha valp fra, så vi sjekket noen hjemmesider.
For å gjøre en lang historie kort, så ble det født et valpekull 6. januar 2002 hos Allgrippa Kennel i Umeå som besto av 7 tisper. En av dem fikk altså komme til oss, så Allgrippas Alfirin ble hentet i begynnelsen av mars. Lars tok fly for å hente henne, og det gikk helt fint. Det eneste jeg ikke likte den gangen var at Lars måtte sende hundebagen med henne gjennom der de lyser bagasjen. Hadde det vært meg, hadde jeg nektet plent. Bagen ja, men uten valpen. Har nok gjort meg noen tanker om det kan ha hatt noen påvirkning på den kreften, men det får jeg nok aldri svar på.
 |
| Siane var nesten 3 år da vi fikk Alfi, og var veldig tålmodig med henne. |
Alfi var en fantastisk hund på alle måter, og hun viste tidlig at hun likte seg i utstillingsringen. På sitt andre valpeshow ble hun BIS 4 valp. Vi var imponert over dommer Mona Selbach som hadde lest rasestandarden for Stabyhoun, og hun sa til oss etterpå at vi helt sikkert kom til å få masse glede av denne hunden på utstillinger. Du verden så rett hun hadde, Alfi var såvidt fylt 2 år da hun ble Norsk Utstillingschampion. Samme år stilte vi henne både i Nederland og Danmark, og på Clubmatchen i rasens hjemland ble hun nr. 4 i en stor åpen klasse på ca 40 hunder. Hun ble Dansk Champion på første forsøk, og samtidig ble hun BIM med CACIB. Men, det aller største var nok da hun nesten 8 1/2 år gammel ble World Veteran Winner 2010 i Herning, Danmark, BIR og BIR Veteran med 60 påmeldte i slutten av juni. I oktober samme år vant hun gruppe 7 på NKKs utstilling på Hamar, og dagen etter gjorde hun en flott figur i BIS finalen. Hun ble også plukket ut blandt de 6 beste i en stor BIS Veteran finale. Må heller ikke glemme Dogs4All i 2009 da hun endelig klarte å få sin første vinnertittel, og bli BIR på en Norsk Vinnerutstilling. Jeg var så glad at jeg rett og slett tryna foran dommeren, dvs støvlettene lugget i teppet. Men, alle tok det med et smil. På den utstillingen stilte vi også både avls- og oppdrettergruppe og fikk HP. I BIS avlsklasse var det med 5 grupper, og vi ble plassert som nr. 4. Året før vant vi på Hamar i konkurranse med oss selv, dvs at det var med en annen gruppe som ble diskvalifisert pga at de hadde en hund for lite.
 |
| Beholdningen etter Alfis debut i utstillingsringen på et 2 dagers valpeshow |
 |
BIM og Dansk Utstillingschampion i Aalborg sommeren 2004 Dogs 4 All 2009  |
 |
| Finaleringen på World Dog Show i Herning |
 |
| BIG 1 på Hamar 4 ganger ble Alfi plassert i gruppen på NKKs utstillinger, allerede på sin første NKK utstilling der hun fikk sitt første cert ble hun plassert som nr. 3. Våren 2010 fikk hun den Internasjonale Show Championat tittelen C.I.E.!!! Kravene til denne tittelen hadde hun hatt lenge, så da FCI kom med denne trodde vi alt var i orden, i Sverige fikk de denne tittelen i tur og orden. Men, NKK var mer betenkte, så det tok sin tid før de godkjente at raser som ikke har jaktkrav for nasjonalt championat, også kunne få den internasjonale tittelen hvis raseklubben godkjente det.  |
 |
| A-kullet |
 |
| B-kullet |
Alfis videre karriere i agility var så som så, frøkna hadde som andre stabijer egne meninger. En spesiell episode var sommeren 2005 etter at det første valpekullet var levert. Etter å ha tatt to hoppehindere, gikk hun resolutt til bilen. Dette gadd ikke hun. Lars sier at Alfi ikke løp agility, men GIKK, og hennes favoritthinder var slalomen.
Blodspor trente jeg med henne, og i starten gikk det veldig greit. Vi gikk et ettersøkskurs i Bærum sammen med Mette og Bacchus, og samme vår fikk hun en 1. premie på sin første blodsporprøve. Men, etter det første valpekullet var visst ikke det heller noe interessant. Alfi likte nok aller best å være diva, og trivdes godt i seng og sofa. Det var ikke nok å bare ligge i sengen, divaen skulle også ligge under dyna, og hun fortalte i klare ordlag hvor misfornøyd hun var hvis hun ikke fikk lov til det. Så da fikk hun det som hun ville til slutt. Kun noen få uker midt på sommeren kunne hun ligge utenfor.
 |
| Dette bildet er tatt av Helga-Mari da vi besøkte henne og Amigo i forbindelse med NKK Bergen mars 2006. |
Godjenta vår var en myk hund med et meget godt kroppsspråk, hun var nok ingen typisk flokkleder. Men, hennes væremåte gjorde at ingen hunder prøvde å yppe seg heller. Lars hadde henne med på en agilitytrening der det var en hund som var veldig til å bryske seg med andre. Alfi ble sluppet, og da de kom mot hverandre så Lars nesten som i slow motion at hun snudde seg i fart og landet på ryggen. Skulle veldig gjerne hatt en film av den episoden der. Den andre angrep henne ikke.
Det er sikkert en hel masse mer jeg kunne skrevet om denne fantastiske hunden, men avslutter her. Alfi henger nå på veggen ved siden av en annen fantastisk hund, Siane. De var begge hunder med meget store personligheter. 5. mai var en flott vårdag med masse hvitveis, og jeg er glad for at vi fikk oss en flott skogstur denne dagen. Selv om det er 8 måneder siden vi tok farvel med Alfi kjenner jeg tårene presse på når jeg avslutter denne minnebloggen.
 |
Lars fikk fanget opp reaksjonen min da Alfi ble BIG 1 på Hamar, en dag jeg aldri glemmer. |
