Vi har fortsatt fire hunder, og er utrolig takknemlige for at de gamle fortsatt er med oss. Xit fylte 10 år 2. mars og Gozita 18. april, de to er jo nesten som et gammelt ektepar. Med lillegutt har det ikke vært noe som helst bortsett fra at han fikk fjernet noen tenner i fjor pga en tannkjøttsykdom. Ble heldigvis dekket av forsikringen. Gozita ble operert 20. februar, og fikk da fjernet livmoren pga en ganske stor svulst som satt i tilknytning til den. At svulsten ble oppdaget var resultatet av en del tilfeldigheter som startet høsten året før, men det merkelige er jo at min magefølelse den gangen sa at det var noe med livmoren selv om det ikke ble oppdaget noe da. Marco har blitt 7 år og Delphi 5, så nå er det bare voksne hunder hjemme hos oss.
I pinsen deltok Gozita og jeg på Norsk Berner Sennenhund Klubbs 30 års jubileumsutstilling på Torpomoen, for første gang ble det arrangert to offisielle utstillinger samme helg. Det var avd Agder som sto som arrangør på søndagen. Klubben arrangerte også for første gang en veteranparade lørdag ettermiddag, og det var veldig gøy at Gozita var utstillingens eldste hund på denne jubileumsutstillingen, men også dagen etter. Hun var ikke eldste hund på raseparaden, men en av de eldste.
Jeg bodde sammen med Jane og Bea, og det var veldig koselig. Vi deltok også på jubileumsmiddagen lørdag kveld. En veldig koselig helg med et flott vær.
I midten av juni i fjor arrangerte jeg et blodsporkurs for de fra E-kullet, men det var dessverre ikke så mange som kunne være med. Vi fikk med Lars Erik og Frida, hun er jevngammel med vårt kull, i tillegg til at Line med Lucky og Janicke med Echo deltok. Instruktør var Snorre Moe, og sportreningen var i området ved Mjøndalen.
Søndagen hadde jeg gamblet litt, og meldt på Delphi til en bevegelig blodsporpøve sånn at de som var med kunne få se hvordan den gikk til. Uten trening gikk det heldigvis veldig bra, hun gikk vel sitt beste spor noen gang, og fikk sin første 1. premie. Med den fikk hun premieringen hun trengte for å bli godkjent ettersøkshund.
Det går opp og ned her i verden, og to uker senere ble det en 0 på en ordinær blodsporprøve. 1. oktober gikk vi en ny bevegelig prøve for Anne Lise her på hytta, og da kom 1. premie nr. 2. Vi var også godt i gang med trening av den svenske varianten av viltsporprøve siden vi hadde meldt oss opp til prøve i slutten av oktober. Helgen 20. - 22. oktober var vi på besøk hos Inka og Janne i Norrköping, og søndagen forsøkte vi oss på den prøven. Heldigvis gikk det bra, og det ble en 1. premie, veldig glad og lettet for det. Da var det bare en 1. premie på en ordinærprøve som gjensto for å få det norske og svenske viltsporchampionatet i boks.
Jakten på den 1. premien startet med friskt mot uten trening etter en veldig lang vinter med en dobbelprøve i hhv Sandnes og Egersund. Det gikk ikke særlig bra på noen av dem, for på den første så kom vi ikke mange meter før vi ble avbrutt (sånn i ettertid lurer jeg faktisk på om jeg holdt igjen Delphi når hun ville gå i den retningen der sporet lå). Andre dagen fikk vi gå mye lenger, men det viste seg at frøkna ikke gikk blodspor i det hele tatt. Hun hadde til og med krysset sporet uten å ta det opp. Men, det var en fin helg, og godt å kunne oppleve barmark og gå med joggesko. Helga-Mari og Storm kom lørdag kveld, og overnattet i samme hytte. De gikk til en 2. premie på søndag, og hadde vært på NKKs utstilling i Bergen lørdag der det hadde gått veldig bra med Nordisk cert og BIR som resultat, gratulerer! Jeg ble med tilbake til samlingsstedet og var der en stund så jeg fikk med meg kritikkskjemaet og en liten deltakerpose med fòr fra Royal Canin, men jeg hadde ganske lang vei hjem, så ventet ikke til selve premieutdelingen siden det hadde gått såpass dårlig. Da jeg kjørte til Egersund fredag formiddag var jeg veldig overrasket over hvor mye snø det lå langs med både E18 og E39, men da jeg kjørte av mot Egersund var liksom alt borte.
Noen bilder fra Egersund da jeg var på leting etter et fint sted å gå tur. Det første stedet var dessverre stengt for hunder pga løse dyr, men jeg fant et annet utrolig fint turområde.
Neste prøve var torsdag 24. mai, en kveldsprøve arrangert av Nome Jff, og jeg hadde fått en dommer jeg har "kjent" via FB ganske lenge så håpet jo at det skulle gå veien selv om vi da bare hadde to spor bak oss. Perioden etter prøvene i Egersund og frem til eksamen første helgen i mai ble ikke akkurat brukt til trening. Dessverre kom vi ikke særlig langt på det sporet heller. Men, da bestemte jeg meg for at nå skulle det trenes selv om jeg var litt usikker på når neste prøve skulle bli. Hadde egentlig tenkt å melde på til Vestfold Harehundklubb 30. juni, men hadde slått det fra meg igjen, før jeg bestemte meg for det likevel. Den kvelden var vi invitert i 60 års lag, men regnet med at jeg skulle rekke det. Fikk tips og råd fra Helga-Mari som forøvrig fikk 1. premie på Storm den torsdagskvelden, så det ble både lange og korte spor med for det meste lang liggetid, lite bruk av blod, men med pølsebiter innimellom siden Delphi har en tendens til å ha fart i sporet. For aller første gang la jeg et spor som vi gikk kvelden før sporprøven, ville teste ut det, for i forhold til sin mor har denne frøkna ganske mye mer energi.
Vi hadde oppmøte kl. 8 i Horten, Helga-Mari og jeg hadde fått samme dommer, og sammen med to andre koselige sporfolk hadde vi det utrolig hyggelig på P-plassen. For en gangs skyld trakk jeg siste spor, ble masse koselig prat med de tre andre mens vi ventet. De to andre hundene var en springer spaniel og en beagle i tillegg til Storm og Delphi. Jeg syntes Delphi rota veldig i starten på sporet, hun må liksom sjekke ut mye, og det er ikke alltid så lett å vite hva hun holder på med. Heldigvis kom hun seg på rett spor, og plutselig gjør dommeren meg oppmerksom på to rådyr, dvs jeg så bare den ene siden den andre hadde dratt oppover i motsatt retning. Det var også veldig beroligende å få vite at rådyret sto mitt i sporet der det var vinkel uten blod........ er sjeleglad for at Delphi ikke tok hodet opp fra bakken akkurat da, for hadde hun sett den rådyrbukken er jeg nok redd for at løpet hadde vært kjørt for å si det sånn. Jeg lot henne få sjekke ut der rådyret hadde forsvunnet, men heldigvis fikk jeg henne inn på sporet igjen. Og etter det var hun veldig bestemt på hvor sporet lå, selv om det var lagt midt i et hogstfelt, og jeg tryna også, men det brydde ikke hun seg særlig mye om. Rett før det som viste seg å være sporslutt ble hun veldig intens i sporingen sin, og det var en lettelse å finne sporslutt etter de siste prøvene med 0. Visste ikke hva dette ville holde til, men var uansett fornøyd med de forstyrrelsene vi hadde underveis. Er første gang vi har møtt på levende dyr, både på konkurranse og trening.
Alle dro til Jarlsberg Travbane der vi skulle møte de andre som hadde gått spor den dagen, dvs vi møttes på parkeringsplassen til Meny siden det på salmonellautbrudd ikke var tilrådelig med hunder på travbanen. Men, i det flotte været var det mye prat, og man knytter stadig nye kontakter i det miljøet, noe som alltid er lærerikt. Da det ble tid for premieutdeling fikk vi vite at det var 27 ekvipasjer som hadde deltatt og derav følgende premieringer; 3 x 0, 3 x 2. premie og resten til min 1. premie, wow. Da vi ikke hadde blitt ropt opp blant de seks første, regner ikke akkurat med 0 denne dagen, visste jeg at den siste 1. premien var i boks og dermed også det norske og svenske viltsporchampionatet, tjoho. Helga-Mari visste at Storm hadde gått et veldig bra spor den dagen, og hun hadde ikke blitt ropt opp da de tre beste gjensto. Alle på pallen fikk HP, og Storm ble nr. 3, jippi. Kjempemorsomt for dem og så fortjent, nå ønsker jeg dere masse lykke til i NM 4. august! At så mange fikk 1. premie under de tørre forholdene var ganske spesielt, men tror det var ganske spesielt at 7 hunder ble Norske viltsporchampioner på en og samme prøve.
Siden jeg blogget sist i januar 2017 har flere hunder fra vårt oppdrett reist til hundehimmelen, og blant dem er de fire siste som var igjen fra vårt og Norges første kull med stabijhoun.
VI MINNES:
N DK UCH NORD VCH HEV-13 HEVV-13 NORDVV-13 FI VV-13 EUWV-15 Næssgården's Always Action Ahead "Amigo", eier: Helga-Mari Tessem, Førde i Hordaland
23.3.05 - 27.1.17
Næssgården's Arek-Ares "Arek", eier: Stig Arne Baardsen, Sunndalsøra
23.3.05 - 5.9.17
SE VCH Næssgården's Aramis-Atle "Aramis", eier: Pernilla Berlin, Löddeköpinge, Sverige
23.3.05 - 7.4.18
Næssgården's Alfirins Amira "Mira", eiere: Lise Faye-Petersen og Halvor Jensen, Drøbak
23.3.05 - 22.4.18
Alle disse fire har vært til stor glede for sine familier i mange år, både Aramis og Mira rakk såvidt å bli 13.
En fra vårt bernerkull måtte dessverre også kaste inn håndkleet nylig, og det var Næssgården's Hope Of Bente "Khaleesi" eller Pølsa som hun ble kalt til daglig. Hun var eiet av Lars kollega Liv Gulliksen og hennes tre "barn", og de har vært utrolig flinke og aktive, og funnet på mye morsomt med denne jenta. For rundt et år siden, hvis jeg ikke husker helt feil, ble Pølsa diagnostisert med lymfekreft, og hun responderte godt på medisiner. Men, på slutten virket disse ikke lenger, og familien visste at de ikke hadde veldig lenge igjen med henne. Trist at hun ikke fikk bli eldre.
22.4.12 - 29.5.18
Synes det er trist å tenke på at 4 av 8 i det kullet allerede er borte, to av dem pga kreft, og to pga andre årsaker. Mamma Gozita lever jo fortsatt, og det samme gjør også pappa Malte som nylig fylte 9 år.
Tusen takk til dere alle for at dere har tatt så godt vare på dem, vi vet at savnet er stort.
Midt oppi det triste gleder vi oss over at 7 av 8 i vårt B-kull fortsatt er still going strong, de fylte 11 år 17. mars.
Vårt hittil siste kull ble født 27. april 2016; 4 hanner og 4 tisper. Dessverre viste det seg at tre av hannene hadde Short Ulna Syndrome eller Radius Curvus som det også blir kalt. Echo viste symptomer allerede på sensommeren, og fikk operert et og et ben i oktober samme år. Lucky og Arvo opererte begge samtidig da de var senere ute. All honnør til eierne som taklet dette på en suveren måte. Selv om jeg har hatt hund siden 1987 og stabijhoun siden 2002 hadde jeg faktisk aldri hørt om dette. Enkelte ting læres "the hard way", men heldigvis har det gått bra med alle tre, noe som er det viktigste.
Disse bildene viser hvordan frambena til Echo så ut før operasjonen, bildene er tatt i september 2016.
Delphi startet opp med løpetid tirsdag i forrige uke, samme dag som vi dro på hytta. Jeg var litt spent på hvor hun skulle legge seg i intervall etter at Gozita ble kastrert i februar, men det gikk altså ikke mer enn 5 1/2 måned siden forrige gang. Dermed kan vi så smått håpe at det kan bli paring i slutten av dette året eller begynnelsen av 2019. Jakten på en hanne er i gang.
Avslutter bloggen med noen fine bilder fra hytta.
