Tur til Nederland

Lørdag 15. desember ble det en tur til Nederland for å se Maiko Rintje V.H. Zandhiem "Sybe" og for å hilse på hans eier. Jeg hadde fått med meg moren til Simens kjæreste, og det er jo så mye hyggeligere å reise sammen med noen enn å være på tur alene. Heldigvis går det fly fra Torp, Sandefjord til Amsterdam sånn at vi ikke behøvde å reise helt til Gardermoen. Det var kun to avganger og siden den første er ca 6 på morgenen så ble det ikke den, men den andre som gikk 14.15. Vi landet på Schiphol kl. 16, og ble hentet av Sybe og Herman. Var veldig greit å se at Sybe taklet å være på flyplassen. Vi ble kjørt til Delta Hotel som er like ved der de bor, og vi tok oss litt øl og vin etter at vi hadde satt fra oss bagasjen på rommet. Sybe la seg ned inne på restauranten og tok det hele med stor ro. Vi fikk pratet litt sammen før de dro hjem, og Stina og jeg bestilte middag. Det ble en ganske hektisk tur all den tid flyet hjem gikk allerede 12.10 dagen etter, men jeg fikk se det jeg ønsket. Herman og Sybe hentet oss på hotellet ved 9-tiden og kjørte oss tilbake til Schiphol, veldig flott gjort. Vi hadde veldig god tid på flyplassen da vi skulle handle litt, men tiden ble nesten litt for god. Dog er det bedre enn motsatt. Mens vi satt ved gaten og ventet ble det ropt opp at flyet på gaten ved siden av oss som skulle til Bergen var kansellert pga dårlig vær, og vi følte virkelig med de passasjerene. Vi håpet i det lengste at det ikke ble problemer for oss, og det ble det heller ikke, bortsett fra at vi fikk beskjed ombord i flyet at vi nok ikke kunne lette før om ca 1 time pga tåke og dårlige værforhold. Men, heldigvis tok det ikke fullt så lang tid. Vi landet på Torp, ikke altfor forsinket.

Etter at vi kom hjem har Sybes eier sjekket priser på innførsel av frossen sperm kontra fersk, og forskjellen er såpass stor at jeg nok får gamble på fersk og håpe at vi ikke må inseminere en helg da det ikke er mulig å få sendt over med noen transportselskaper.

Delphi har enda ikke fått løpetid, og håper hun venter til litt ut i januar ihvertfall.

Ønsker alle en fortsatt God Jul! Vi har hatt besøk av Simen og Anders fra lille julaften og frem til i dag, veldig koselig. I går kveld var alle tre gutta på kino mens jeg var hjemme og slappet av i sofaen sammen med hundene.

Dogs4All Norsk Vinnerutstilling 2018

Helgen 16. - 18. november arrangerte Norsk Kennel Klub årets store event på utstillingsfronten; Dogs4All med Nordisk Vinnerutstilling fredag og Norsk Vinnerutstilling lørdag og søndag fordelt på de forskjellige gruppene. Hadde meldt på Delphi lørdag, men siden ryggen streiket helgen før tok jeg ikke sjansen på å løpe i ringen. Men, det var en som representerte Kennel Næssgården, og det på en strålende måte. N UCH Næssgården's Bred Boxom Baluba eller Baluba som hun heter i det daglige stilte for første gang i veteran klasse 11 år og 8 måneder gammel. Hun strålte i sitt comeback i utstillingsringen, fikk excellent og ble dermed Norsk Veteran Vinner 2018 og som eneste veteran i rasen BIR veteran. Gratulerer så masse Berit for alt du gjør for denne herlige jenta!!!

Her er den fine kritikken hun fikk fra Gitte Finnich Pedersen fra Danmark: Prima veteran, herligt hode og uttrykk, velansatte ører, prima brystparti med god dybde, herlig benstamme, går med utmerket drive for alderen.

Da utstillingen for rasen var ferdig ble det noen koselige timer i standen til Norsk Stabijhoun Klubb. Alltid koselig å treffe nye folk som blir interessert i rasen, men også andre som har fått seg hund, eller andre kjente som går forbi. Delphi var med som klappehund, men hun syntes nok det var mer spennende med alle de andre hundene som gikk forbi.

Foto: Grete Almås

Valpeplaner

Nå ser det ut som hjemmesiden min virkelig har streiket, så i påvente av en ny får jeg heller bruke bloggen til å legge ut informasjon. Den har ikke vært helt god de siste årene, så det er nok på tide uansett.

Vi planlegger et nytt kull på N UCH N SE VCH Næssgården's Delphi våren 2019, forventet løpetid er muligens i månedsskiftet desember/januar, men kan også bli senere (håper ikke det blir tidligere). Kombinasjonen har vært behandlet av Avlsrådet i Norsk Stabijhoun Klubb, og den nederlandske klubben NVSW har også gitt sin positive anmodning om at den møter deres helse og avlsregler.

Hannen som vi kommer til å bruke på Delphi heter Maiko Rintje V.H. Zandhiem. Han heter til daglig Sybe og blir 4 år i desember. Siden jeg denne gangen velger å inseminere har jeg bestemt meg for å reise en liten svipptur til Nederland for å hilse på han og eiere først. Flybillett er bestilt i dag, og det blir fra 15.-16 desember. Er så glad for at jeg kan fly fra Torp, Sandefjord så slipper jeg å kjøre helt til Gardermoen. Er veldig glad for å kunne bruke en hanne fra Kennel Van Het Zandhiem igjen, var også fra dem vi brukte hannen til vårt og Norges første kull; Hylke V.H. Zandhiem. En av Sybes oldeforeldre er Jilles Van Munsalvaesche, han er også far til vårt B-kull, og jeg er veldig fornøyd med å få han inn i våre A-linjer.

Både Delphi og Sybe har HD A og er CD-frie, at begge foreldrene er CD-frie betyr at ingen av valpene behøver å teste for dette senere da alle vil være det.

N UCH N SE VCH Næssgården's Delphi

Noen bilder av Maiko Rintje V.H. Zandhiem "Sybe".

En sommer på både godt og vondt

Denne sommeren ble ikke avsluttet helt som jeg hadde tenkt. Fra å være en utrolig sprek berner på 10 år begynte Gozita plutselig å vise synlige aldringstegn i hodet tidlig i sommer. Tenkte egentlig ikke så veldig mye på det, da det var ganske naturlig når hun var blitt såpass gammel. Det var da Delphi, hun og jeg dro på hytta for å få installert digital strømmåler at jeg merket at noe var galt. Som resten av denne sommeren var det veldig varmt og hun peste masse, jeg fuktet et badehåndkle med vann og tok rundt henne. Har lest at det ikke hjelper så veldig å ta det på oversiden så tok det under buken, og det var da hun pep til. Jeg ble litt overrasket, men kjente under og fant da en ganske tykk pølse på de bakerste pattene på den ene siden, Morgenen etter (25.7.) dro jeg på drop-in til Follo Dyreklinikk og heldigvis var vår "gamle" veterinær der. Han kunne ikke skjønne hva det var, mine mistanker om jurkreft ble tilbakevist da de svulstene ikke fremstår på den måten. Blodprøven viste ingenting mistenkelig, men hun hadde litt feber. På bakgrunn av det ble hun satt på en antibiotikakur. Dagen før hadde jeg hentet ut en resept på Rimdayl som jeg hadde tatt med meg, vet ikke egentlig hvorfor jeg hadde tatt med meg den nå. Hun skulle fortsette med disse. Merket ikke så mye mer på henne, var i fin form og hadde god matlyst.

Lørdag kveld dro Lars, Delphi, Gozita og jeg til Sälen i Sverige der vi skulle være noen dager på Stabijspecialen arrangert av den svenske Stabijhounklubben. Grunnen til at vi ikke dro tidligere på dagen var for å få med oss litt av en forsinket bryllupsfeiring for våre nærmeste naboer. Før vi dro ba jeg Lars om å finne frem rampa som vi ikke hadde brukt siden Siane var gammel, altså i 2009. Den kjøpte jeg en gang av Wenche Granli og Aquadog. Noe sa meg at det kunne være lurt å ha med den siden Pathfinderen er ganske høy bak. Det skulle vise seg å være et lurt valg så ble det mye enklere for Gozita å gå ut og inn av bilen i stedet for å måtte hoppe så langt ned. Mens vi var i Sverige var det en formiddag at hun plutselig begynte å dra på det ene bakbenet, og det subbet såpass mye nedi at hun begynte å blø fra den ene kloen. Heldigvis hadde jeg tatt med meg førstehjelpsskrinet fra Agria som hun vant da hun ble eldste berner på pinsetreffet. Det kom godt med de få dagene vi var der. Jeg fikk en dyrepleier som var med på treffet som instruktør til å se på henne, og kunne ikke si noe sikkert, men hadde en formening om at det med pattene kanskje kunne skyldes noe bakenforliggende.
Det var godt å ha med Lars, og han passet så godt på frøkna mens jeg holdt på med Delphi. Han plastret den foten så godt han kunne og brukte en av sine tykke sokker som han hadde med seg utenpå.

Onsdag morgen satte vi kursen mot Norge igjen, og på vei hjem kjørte vi innom Torsby Skidtunnel & Sportcenter der Lars fikk oppfylt en drøm han har tenkt på i mange år. En time var han der inne, og vi jentene kjørte litt videre og fant oss en plass ute der det både var skiskytterarena og rulleskiløype. Dagen før vi dro hjem hadde jeg bestilt en time til Gozita på Follo Dyreklinikk siden ingen av veterinærene vi bruker i Kongsberg hadde kommet tilbake fra ferie. Torsdag formiddag kl. 13 hadde jeg fått time, og jeg ba veterinæren om å bli med ut for å se på ganglaget hennes. Det ble tatt røntgen av lunger og kne uten at det ble funnet noe som helst. Ble også tatt en liten blodprøve som heller ikke viste noe. Hun fungerte ganske greit den helgen, men natt til mandag var hun fryktelig urolig. Mandag morgen ringte jeg Kongsberg Dyreklinikk, vår veterinær Mona var heldigvis tilbake fra ferie, og vi fikk komme inn kl. 9. Vi var begge enige om at det nok var det beste for vår kjære Gozita å få slippe da alle ting tydet på at dette ikke ville gå over av seg selv. Jeg fikk med meg kraftig smertestillende til henne så hun skulle få slippe smerter den tiden hun hadde igjen. Siden hun aldri har likt å være hos veterinærer, og nå også hadde blitt så svak hadde jeg et sterkt ønske om at hun skulle få sovne inn her hjemme. Dermed startet letingen etter en veterinær som kunne gjøre det, og med tips fra en jeg hadde håpet kunne komme, men som var på ferie, så fikk jeg tak i en fra Drammen. Simen og Anders har alltid vært med når våre hunder har blitt avlivet, men denne gangen kunne Simen dessverre ikke komme fra sin sommerjobb. Anders var her, og ved 22-tiden tirsdag 7. august fikk hun sovne inn. Gozita løftet ikke på hodet engang da veterinæren kom, så det var ingen tvil om at tiden hadde kommet.  De andre hundene var satt i bilen, men fikk komme inn en etter en etterpå for å ta farvel med henne. Vi fikk 10 fantastiske flotte år med Gozita, skulle selvfølgelig veldig gjerne hatt mange flere, men sånn ble det ikke. Det er første gangen jeg har opplevd at det har gått så fort fra jeg oppdaget det under ved pattene og til hun var borte, og det er nok også mye av årsaken til at det har tatt så veldig lang tid for meg å forsone meg med at hun ikke er mer. I dag er det 2 måneder siden, og jeg sitter fortsatt med klump i halsen og tårer i øynene når jeg skriver dette. Alle tre bernertispene jeg har hatt har vi fått fra Liv og Gunnar Flathus og de har alle vært fantastiske på hver sin måte. Jeg trodde nok ikke at noen skulle være i nærheten av hva Siane var, men jeg tror nok  at Gozita var det. Hun var uten tvil den enkleste berneren jeg har hatt av de tre, og hun fulgte meg som en skygge alltid.
Gozita ble begravet i nærheten av Sally og Amigo, våre to første bernere, på øya vi har på jordet.

Sammen med henne satte vi ned urnene til Vezita, Quatro, Tanita, Siane, Alfi, Uzy og Ambra så nå er de samlet alle sammen.  Føles godt å ha de alle der, og vi går ofte tur forbi. I dag har jeg funnet frem et av bernerlysene Gozita fikk som gave da hun ble eldste berner sennen på pinsetreffet, og det skal vi tenne i kveld.

HVIL I FRED MIN KJÆRE GOZITA! DU ER DYPT SAVNET.

De siste bildene av Gozita tok jeg i forbindelse med den uoffisielle utstillingen for stabijhoun på Olnispagården i Sälen, Sverige. Den ble holdt i vakre omgivelser og nydelig å ta bilder av henne der.

Nytt liv i bloggen

Sitter på hytta og nyter deilige sommerdager, og da kom lysten til litt bloggskriving tilbake. Ikke det at lysten har vært helt borte, men tiden har på ingen måte strukket til. For et år siden meldte jeg meg på et nettstudie hos Fagsenteret som heter Dyrlegeskretær, syntes det virket veldig interessant. Annonsen fant jeg i lokalavisen, og jeg tok kontakt med dem for å høre om jeg evt var blitt for "gammel". Fikk vite at det ikke var noen aldersgrense oppad, og at erfaring sikkert kunne komme til nytte. Studiet besto av tre helgesamlinger på Hadeland Hotell på Gran i tillegg til eksamenshelgen, frivillig å være med på disse. Dessverre kunne jeg ikke være med første helgen som var i midten av august da det kræsjet med utstillingshelgen på Øyer/Lillehammer der Norsk Stabijhoun Klubb arrangerte offisiell utstilling i forbindelse med klubbens 10 års jubileum.  Det var innleveringsoppgaver etter hver samling i de to forskjellige modulene, og jeg må bare innrømme at motivasjonen til å gjøre disse oppgavene har vært rimelig varierende gjennom året. Jeg deltok på de to siste samlingene og fant ut at de var absolutt verdt å få med seg. Det ble mye lesing før eksamenshelgen i begynnelsen av mai, og jeg vil vel si at etter påske var det ikke mye annet som sto i hodet på meg. Jeg hadde tydeligvis misforstått også sånn at jeg trodde den eksamen vi skulle ha på lørdag var på søndag, og omvendt. Var bare å hoppe i det. Resultatene var bedre enn forventet, og det var en stor lettelse. Så vil tiden vise om jeg kan få meg en jobb på dyreklinikk etterhvert. Men, selv om motivasjonen har vært veldig varierende, så har det vært veldig lærerikt.

Vi har fortsatt fire hunder, og er utrolig takknemlige for at de gamle fortsatt er med oss. Xit fylte 10 år 2. mars og Gozita 18. april, de to er jo nesten som et gammelt ektepar. Med lillegutt har det ikke vært noe som helst bortsett fra at han fikk fjernet noen tenner i fjor pga en tannkjøttsykdom. Ble heldigvis dekket av forsikringen. Gozita ble operert 20. februar, og fikk da fjernet livmoren pga en ganske stor svulst som satt i tilknytning til den. At svulsten ble oppdaget var resultatet av en del tilfeldigheter som startet høsten året før, men det merkelige er jo at min magefølelse den gangen sa at det var noe med livmoren selv om det ikke ble oppdaget noe da. Marco har blitt 7 år og Delphi 5, så nå er det bare voksne hunder hjemme hos oss.

I pinsen deltok Gozita og jeg på Norsk Berner Sennenhund Klubbs 30 års jubileumsutstilling på Torpomoen, for første gang ble det arrangert to offisielle utstillinger samme helg. Det var avd Agder som sto som arrangør på søndagen. Klubben arrangerte også for første gang en veteranparade lørdag ettermiddag, og det var veldig gøy at Gozita var utstillingens eldste hund på denne jubileumsutstillingen, men også dagen etter. Hun var ikke eldste hund på raseparaden, men en av de eldste.

Jeg bodde sammen med Jane og Bea, og det var veldig koselig. Vi deltok også på jubileumsmiddagen lørdag kveld. En veldig koselig helg med et flott vær.

I midten av juni i fjor arrangerte jeg et blodsporkurs for de fra E-kullet, men det var dessverre ikke så mange som kunne være med. Vi fikk med Lars Erik og Frida, hun er jevngammel med vårt kull, i tillegg til at Line med Lucky og Janicke med Echo deltok. Instruktør var Snorre Moe, og sportreningen var i området ved Mjøndalen. 

Søndagen hadde jeg gamblet litt, og meldt på Delphi til en bevegelig blodsporpøve sånn at de som var med kunne få se hvordan den gikk til. Uten trening gikk det heldigvis veldig bra, hun gikk vel sitt beste spor noen gang, og fikk sin første 1. premie. Med den fikk hun premieringen hun trengte for å bli godkjent ettersøkshund.

Det går opp og ned her i verden, og to uker senere ble det en 0 på en ordinær blodsporprøve. 1.  oktober gikk vi en ny bevegelig prøve for Anne Lise her på hytta, og da kom 1. premie nr. 2. Vi var også godt i gang med trening av den svenske varianten av viltsporprøve siden vi hadde meldt oss opp til prøve i slutten av oktober. Helgen 20. - 22. oktober var vi på besøk hos Inka og Janne i Norrköping, og søndagen forsøkte vi oss på den prøven. Heldigvis gikk det bra, og det ble en 1. premie, veldig glad og lettet for det. Da var det bare en 1. premie på en ordinærprøve som gjensto for å få det norske og svenske viltsporchampionatet i boks.

Jakten på den 1. premien startet med friskt mot uten trening etter en veldig lang vinter med en dobbelprøve i hhv Sandnes og Egersund. Det gikk ikke særlig bra på noen av dem, for på den første så kom vi ikke mange meter før vi ble avbrutt (sånn i ettertid lurer jeg faktisk på om jeg holdt igjen Delphi når hun ville gå i den retningen der sporet lå). Andre dagen fikk vi gå mye lenger, men det viste seg at frøkna ikke gikk blodspor i det hele tatt. Hun hadde til og med krysset sporet uten å ta det opp. Men, det var en fin helg, og godt å kunne oppleve barmark og gå med joggesko. Helga-Mari og Storm kom lørdag kveld, og overnattet i samme hytte. De gikk til en 2. premie på søndag, og hadde vært på NKKs utstilling i Bergen lørdag der det hadde gått veldig bra med Nordisk cert og BIR som resultat, gratulerer! Jeg ble med tilbake til samlingsstedet og var der en stund så jeg fikk med meg kritikkskjemaet og en liten deltakerpose med fòr fra Royal Canin, men jeg hadde ganske lang vei hjem, så ventet ikke til selve premieutdelingen siden det hadde gått såpass dårlig. Da jeg kjørte til Egersund fredag formiddag var jeg veldig overrasket over hvor mye snø det lå langs med både E18 og E39, men da jeg kjørte av mot Egersund var liksom alt borte.

Noen bilder fra Egersund da jeg var på leting etter et fint sted å gå tur. Det første stedet var dessverre stengt for hunder pga løse dyr, men jeg fant et annet utrolig fint turområde.

Neste prøve var torsdag 24. mai, en kveldsprøve arrangert av Nome Jff, og jeg hadde fått en dommer jeg har "kjent" via FB ganske lenge så håpet jo at det skulle gå veien selv om vi da bare hadde to spor bak oss. Perioden etter prøvene i Egersund og frem til eksamen første helgen i mai ble ikke akkurat brukt til trening. Dessverre kom vi ikke særlig langt på det sporet heller. Men, da bestemte jeg meg for at nå skulle det trenes selv om jeg var litt usikker på når neste prøve skulle bli. Hadde egentlig tenkt å melde på til Vestfold Harehundklubb 30. juni, men hadde slått det fra meg igjen, før jeg bestemte meg for det likevel. Den kvelden var vi invitert i 60 års lag, men regnet med at jeg skulle rekke det.  Fikk tips og råd fra Helga-Mari som forøvrig fikk 1. premie på Storm den torsdagskvelden, så det ble både lange og korte spor med for det meste lang liggetid, lite bruk av blod, men med pølsebiter innimellom siden Delphi har en tendens til å ha fart i sporet. For aller første gang la jeg et spor som vi gikk kvelden før sporprøven, ville teste ut det, for i forhold til sin mor har denne frøkna ganske mye mer energi.

Vi hadde oppmøte kl. 8 i Horten, Helga-Mari og jeg hadde fått samme dommer, og sammen med to andre koselige sporfolk hadde vi det utrolig hyggelig på P-plassen. For en gangs skyld trakk jeg siste spor, ble masse koselig prat med de tre andre mens vi ventet. De to andre hundene var en springer spaniel og en beagle i tillegg til Storm og Delphi. Jeg syntes Delphi rota veldig i starten på sporet, hun må liksom sjekke ut mye, og det er ikke alltid så lett å vite hva hun holder på med. Heldigvis kom hun seg på rett spor, og plutselig gjør dommeren meg oppmerksom på to rådyr, dvs jeg så bare den ene siden den andre hadde dratt oppover i motsatt retning. Det var også veldig beroligende å få vite at rådyret sto mitt i sporet der det var vinkel uten blod........ er sjeleglad for at Delphi ikke tok hodet opp fra bakken akkurat da, for hadde hun sett den rådyrbukken er jeg nok redd for at løpet hadde vært kjørt for å si det sånn. Jeg lot henne få sjekke ut der rådyret hadde forsvunnet, men heldigvis fikk jeg henne inn på sporet igjen. Og etter det var hun veldig bestemt på hvor sporet lå, selv om det var lagt midt i et hogstfelt, og jeg tryna også, men det brydde ikke hun seg særlig mye om. Rett før det som viste seg å være sporslutt ble hun veldig intens i sporingen sin, og det var en lettelse å finne sporslutt etter de siste prøvene med 0. Visste ikke hva dette ville holde til, men var uansett fornøyd med de forstyrrelsene vi hadde underveis. Er første gang vi har møtt på levende dyr, både på konkurranse og trening.

Alle dro til Jarlsberg Travbane der vi skulle møte de andre som hadde gått spor den dagen, dvs vi møttes på parkeringsplassen til Meny siden det på salmonellautbrudd ikke var tilrådelig med hunder på travbanen. Men, i det flotte været var det mye prat, og man knytter stadig nye kontakter i det miljøet, noe som alltid er lærerikt. Da det ble tid for premieutdeling fikk vi vite at det var 27 ekvipasjer som hadde deltatt og derav følgende premieringer; 3 x 0, 3 x 2. premie og resten til min 1. premie, wow. Da vi ikke hadde blitt ropt opp blant de seks første, regner ikke akkurat med 0 denne dagen, visste jeg at den siste 1. premien var i boks og dermed også det norske og svenske viltsporchampionatet, tjoho. Helga-Mari visste at Storm hadde gått et veldig bra spor den dagen, og hun hadde ikke blitt ropt opp da de tre beste gjensto. Alle på pallen fikk HP, og Storm ble nr. 3, jippi. Kjempemorsomt for dem og så fortjent, nå ønsker jeg dere masse lykke til i NM 4. august! At så mange fikk 1. premie under de tørre forholdene var ganske spesielt, men tror det var ganske spesielt at 7 hunder ble Norske viltsporchampioner på en og samme prøve.

Siden jeg blogget sist i januar 2017 har flere hunder fra vårt oppdrett reist til hundehimmelen, og blant dem er de fire siste som var igjen fra vårt og Norges første kull med stabijhoun. 

VI MINNES:

N DK UCH NORD VCH HEV-13 HEVV-13 NORDVV-13 FI VV-13 EUWV-15 Næssgården's Always Action Ahead "Amigo", eier: Helga-Mari Tessem, Førde i Hordaland

23.3.05 - 27.1.17

Næssgården's Arek-Ares "Arek", eier: Stig Arne Baardsen, Sunndalsøra

23.3.05 - 5.9.17

SE VCH Næssgården's Aramis-Atle "Aramis", eier: Pernilla Berlin, Löddeköpinge, Sverige

23.3.05 - 7.4.18

Næssgården's Alfirins Amira "Mira", eiere: Lise Faye-Petersen og Halvor Jensen, Drøbak

23.3.05 - 22.4.18

Alle disse fire har vært til stor glede for sine familier i mange år, både Aramis og Mira rakk såvidt å bli 13.

En fra vårt bernerkull måtte dessverre også kaste inn håndkleet nylig, og det var Næssgården's Hope Of Bente "Khaleesi" eller Pølsa som hun ble kalt til daglig. Hun var eiet av Lars kollega Liv Gulliksen og hennes tre "barn", og de har vært utrolig flinke og aktive, og funnet på mye morsomt med denne jenta. For rundt et år siden, hvis jeg ikke husker helt feil, ble Pølsa diagnostisert med lymfekreft, og hun responderte godt på medisiner. Men, på slutten virket disse ikke lenger, og familien visste at de ikke hadde veldig lenge igjen med henne. Trist at hun ikke fikk bli eldre.

22.4.12 - 29.5.18

Synes det er trist å tenke på at 4 av 8 i det kullet allerede er borte, to av dem pga kreft, og to pga andre årsaker. Mamma Gozita lever jo fortsatt, og det samme gjør også pappa Malte som nylig fylte 9 år.

Tusen takk til dere alle for at dere har tatt så godt vare på dem, vi vet at savnet er stort.

Midt oppi det triste gleder vi oss over at 7 av 8 i vårt B-kull fortsatt er still going strong, de fylte 11 år 17. mars.

Vårt hittil siste kull ble født 27. april 2016; 4 hanner og 4 tisper. Dessverre viste det seg at tre av hannene  hadde Short Ulna Syndrome eller Radius Curvus som det også blir kalt. Echo viste symptomer allerede på sensommeren, og fikk operert et og et ben i oktober samme år. Lucky og Arvo opererte begge samtidig da de var senere ute. All honnør til eierne som taklet dette på en suveren måte. Selv om jeg har hatt hund siden 1987 og stabijhoun siden 2002 hadde jeg faktisk aldri hørt om dette. Enkelte ting læres "the hard way", men heldigvis har det gått bra med alle tre, noe som er det viktigste. 

Disse bildene viser hvordan frambena til Echo så ut før operasjonen, bildene er tatt i september 2016.

Delphi startet opp med løpetid tirsdag i forrige uke, samme dag som vi dro på hytta. Jeg var litt spent på hvor hun skulle legge seg i intervall etter at Gozita ble kastrert i februar, men det gikk altså ikke mer enn 5 1/2 måned siden forrige gang. Dermed kan vi så smått håpe at det kan bli paring i slutten av dette året eller begynnelsen av 2019. Jakten på en hanne er i gang.

Avslutter bloggen med noen fine bilder fra hytta.