Valpene har blitt 4 uker.

Så er vi altså halvveis allerede med disse herlige valpene, ja, for de er jo så gode og snille hele gjengen, ihvertfall enn så lenge. Til sammenligning med stabyhounkullene vi har hatt er de rene englene.

Forrige lørdag ble valpene flyttet opp i stuen der vi lagde en innhegning til dem, også satte vi valpekassen i det ene hjørnet. Den flyttingen gikk relativt problemfritt, for da vi lukket opp døren så bare forsvant de ut hele gjengen. Det var liksom ingenting å lure på egentlig. Siste uken har de fått tørrfòr, og det har de spist med stor appetitt. Kan virke som at Gozita har mye melk, for de spiser ikke opp alt selv om de får det formiddag og sen kveld. Nå får de også brød med leverpostei morgen og kveld, og de lurte nok veldig første gangen hva det var, men andre gangen var det ikke så mye å lure på. Vi har nå begynt med fløyte hver gang de får mat, og dette kommer vi til å fortsette med til de skal leveres.  Da får alle valpekjøperne med seg hver sin fløyte som kan være nyttig å bruke ved innkalling når valpene forbinder dette med mat.

Søndag kom det endelig litt varme, og da tok vi valpene ut på terrassen. Det var heller ikke noe skummelt, og dessuten ble det uteservering på dem også. De andre fikk også være med, og Ambra syntes det var greit å endelig få stelle litt med dem. Både hun og Xit tar på seg litt av den oppdragende rollen, og det er jo greit. Marco derimot, en forvokst baby som han er, vil heller leke litt. Så her må vi passe på litt, siden han bruker labbene. Men, han er utrolig søt når han holder på med dem. Uzy, som snart blir 10 år, holder vi unna siden han var litt voldsom med valpekullet vi hadde for to år siden.
Jeg kjøpte blomster til å plante ute 16. mai, men har ikke rukket det før, så da fikk jeg gjort det på søndag formiddag. Det ble jo faktisk litt koseligere.

Etter å ha tilbrakt nesten 3 uker på valperommet følte jeg meg litt ødelagt på flere måter. For meg å ligge på et rom uten lufting er rene drepen siden jeg er mye plaget med tett nese, så det ble ikke særlig god søvn der inne, men hva gjør man ikke for de søte små. Jeg kjente også etterhvert at det var en seng jeg ikke er vant med å ligge i, og stivnet etterhvert noe veldig i nakken og nedover. Det var lenge siden sist jeg besøkte kiropraktoren min, men nå ble behovet rimelig stort, så etter et besøk der den 7. og 18. mai føles alt så meget bedre. Og nå som jeg igjen er innlosjert i egen seng, så får jeg en helt annen søvn, nesten. For selv om jeg sover mye bedre når jeg først sover, så er det en viss valpemamma som må opp veldig tidlig om morgenen for å gi de små litt frokost. Det begynte veldig bra med at Gozita faktisk sov helt til kl. 6.30 de første morgenene hun camperte inne på soverommet hos oss etter flyttingen, men senere varierer dette nå fra kl. 3 til 5, og da skal jeg innrømme at jeg er ganske dø når jeg sovner igjen. Da vi lagde valpeinnhegningen laget vi den ene grinda noe mindre i håp om at Gozita kunne hoppe inn til de små, men samtidig måtte den være så høy at valpene ikke kunne komme ut. Men, mamma Gozita synes tydeligvis at den er for høy til hoppe over, så da må hun lukkes inn til dem. Hun har helt glemt at hun var på agilitykurs i fjor vår, og det er kanskje ikke så rart siden vi ikke har fulgt opp den treningen.

7., 8. og 9. mai var jeg hjemme og hadde feriedager hele dagen siden Lars var på Gardermoen disse dagene med jobben. Og når man da først er hjemme, kan man jo benytte disse dagene til noe annet også enn å bare passe valper. Så mandag 7. hadde jeg fått time hos Follo Dyreklinikk for røntgen av Marco, ingen grunn til å vente med det. I slutten av uken kom resultatene, A både foran og bak heldigvis. Er jo alltid greit det siden Lars skal trene agility med han. Da gjenstår bare øyelysning og noen utstillingsresultater, har meldt han på til NKK Drammen, og jeg har ikke store forhåpninger så vi får bare se hvordan det går.

Ekte kjærlighet....

5. mai var det 1 år siden vi tok farvel med Alfi, og det gjør fortsatt vondt at vi måtte ta farvel med henne så tidlig. Jeg hadde gledet meg så veldig til alle utstillingene vi skulle være sammen i veteranklassen, men ikke bare det. Hun var en stor personlighet av dimensjoner.

Søndag 13. mai var Lars og jeg i konfirmasjon til vårt fadderbarn Camilla, og selv om vi til oss å være hadde veldig god tid, klarte vi likevel å komme for sent i kirken. Lars hadde studert hvor vi skulle kjøre for å komme til Lørenskog frikirke, men plutselig stemte ikke dette, og tiden bare raste avgårde. Siden det var en liten frikirke var det ikke mer enn 4 konfirmanter, og det var mye sang og musikk fremført av de unge. Feiringen etterpå var i et menighetshus ikke så langt unna, og vi var vel egentlig sånn passe mange. Været kunne nok vært bedre for det var veldig surt og kaldt, men koselig var det.

Ellers går dagene med til besøk av koselige valpekjøpere, og det blir ikke så veldig mye tid til rengjøring av hverken gulv eller klær. Men, sånn er det, en hektisk og kort periode. Vi har nå bare 2 hanner igjen, men håper det dukker opp noen interesserte i løpet av de fire siste ukene.

17. mai feiringen ble egentlig ganske stille og rolig hjemme sammen med valpene, Simen og Anders var på farten med venner stort sett fra morgen til kveld med unntak av en liten tur hjemme om ettermiddagen. Vi fikk besøk av et ungt par som var interesserte i en av hannene, der han faktisk har vokst opp med berner, og da blir det en av gutta på dem.  Om kvelden tok Lars motorsykkelen til gården, for han hadde bestilt EU kontroll på bobilen på Kongsberg fredag morgen. Den ble dessverre ikke godkjent, bl.a. pga en del rust på bremseskivene og de kunne ikke skaffe deler på en stund. Lars fikk da tak i Strømmen Bil som vi har brukt tidligere og lot motosykkelen stå igjen på gården. I og med at jeg skulle til kiropraktor kl. 13 dro jeg og hentet han der etterpå. Nå etterpå har vi fått vite at det noe mer som jeg ikke husker hva er, så da tar det nok enda litt tid før vi får igjen bilen.

Lørdag var Lars og Xit på Nordkisa og gikk agility, Marco var med han også da. Det ble disk i hoppløpet med feil hinder, men i agility gikk han hen og vant klassen sin, dessverre med noen få sekunder i tidsfeil. De er så sure de der, for han må være feilfri for å få opprykk. Men, uansett var det veldig bra å stå på toppen av pallen da. Han har noen pallplasseringer i agility nå, men ikke feilfrie.

Denne uken blir det noen valpebesøk, og torsdag skal jeg ha styremøte i Stabyhounklubben hjemme, kan jo lure på hvor mye vi får gjort da. Lørdag tar vi med oss valpene på dagstur til gården, fin kjøretrening, og fint område å være på. Søndag skal Lars og Xit gå agility igjen og mandag har vi faktisk 18 års bryllupsdag, og det er snart 20 år siden vi ble sammen. Vi hadde hver vår berner da vi traff hverandre og var begge aktive i avdeling Oslo og Omegn.

Gozita og Bindji har fått valper!!

3 uker er det siden jeg skrev her, og mye har skjedd siden da.

Lørdag 14. april dro jeg til Kongsberg, først en tur innom gården, og så videre til Catrine & co. Bindji hadde startet oppblokkingen, og jeg håpet virkelig at jeg skulle rekke fødselen. Men, det tok sin tid, og innen det ble sengetid hadde det fortsatt ikke skjedd noe. Jeg la meg på sofaen i stua, og der nede ville tydeligvis også frøkna være, så da ble det til at "mormor" tok seg av frøkna når hun ikke hadde det så greit, og gjerne ville ut. Jeg vekket Catrine en gang den natta, men fortsatt ikke noe tegn til veer. Ved 7 tiden begynte Bindji med pressveer, og hun jobbet virkelig med å få ut den første valpen. Men, han kom til slutt, en stor plugg på nesten 400 g. Den neste, også det en hanne veide litt over 400 g, men han kom mye lettere. De fire siste kom veldig greit alle sammen, og resultatet ble 4 hanner og 2 tisper. Vi lurte en liten stund på om det var flere der, men etterhvert fant vi ut at det nok var tomt. Så jeg kom meg i bilen og kjørte hjemover, ganske så trøtt. Men, det var det virkelig verdt.

Bindji ca et halvt døgn før fødsel

Bindji med alle seks valpene

Onsdag 18. april hadde Gozita bursdag, 4 år ble hun da. Det tok faktisk lang tid før vi begynte å se på henne at hun var drektig, faktisk først etter 7 uker syntes det på henne. Men, hun er jo en slank og smekker dame, så kanskje det er derfor. Ikke godt å si, sånn er det jo med oss mennesker også, vi er forskjellige når vi går gravide. Noen synes det fort på, andre ikke. Etter å ha sett på bilder av forskjellige drektige tisper den siste tiden har jeg gjort meg noen tanker ang dette med antall valper. På meg virker det som at de som har hatt kull tidligere mye fortere ser drektige ut, og de ser også større ut.

Gozita 8 uker drektig

Lørdag 21. april var det tid for Norsk Stabyhoun Klubbs årsmøte, og jeg var først litt spent på om jeg skulle få med meg dette møtet siden Gozita hadde termin rett over helgen. Men, ingenting var på gang, så da dro jeg, dog med mobiltelefonen rett foran meg. Det ble litt diskusjon ang det ene punktet vårt i retningslinjer for avl, men det er bare fint at andre viser engasjement synes jeg.
Etter møtet ble jeg invitert med hjem til Ola og Hege som har Quattro, de bor i Lillestrøm, og det var veldig koselig med reker som lørdagskos. Kenneth og Gry var også der med Tuva, Bailo og Bebe. Jeg dro hjemover rundt 21.30, for jeg tenkte at det nok var best å komme seg hjem i tilfelle noe kom til å skje.

Simen og Anders var borte denne kvelden, og jeg tror det var først etter at de kom hjem ved 1-tiden, at Gozita begynte å mase noe veldig. Jaja tenkte jeg, da har oppblokkingen startet. Utover dagen satte Lars og jeg oss ned med selvangivelsen, for vi regnet jo med at dette kom til å ta sin tid. Simen og Anders kom hjem fra et kurs om ettermiddagen, og Anders ropte opp at det var noe sort guffe på valperommet. Da var jeg ikke sen om å legge fra meg det jeg holdt på med, for det første som slo meg var at dette var den grønne utfloden vi helst ikke ville se. Jeg ringte Oslo Dyreklinikk, og vi tok med oss Gozita ned dit.
Vi måtte tas litt innimellom, men det fikk heller være. Gozita peste noe veldig, og var ganske så stresset. For sikkerhets skyld tok vi med oss tepper og håndklær, ante vel at det kunne bli et keisersnitt. Da vi kom inn til veterinær tok hun ultralyd på Gozita for å se om det var noen hjerter som banket, og det var det. Var ikke så veldig enkelt å se siden den pesingen gjorde bildet veldig urolig. Det neste var røntgen for å sjekke antall valper, og om det lå noen i fødselskanalen. Veterinæren kunne fortelle oss at det var mange valper der, ihvertfall 7, og ingen lå i fødselskanalen. Det ble forsøkt å sette i gang med vesprøyte, kalk og ......., vi gikk en halvtimes tur med Gozita, men fortsatt var det ikke antydning til veer.
Da vi kom inn igjen ble det tatt en rask beslutning om at det skulle tas et keisersnitt, og det ble satt i gang en masse greier. Gozita fikk masse ros over at hun var så rolig, faktisk til tross for at hun egentlig var veldig stressa. Lars og jeg fikk være på rommet ved siden av for å bistå disse to veterinærassistentene. Jeg må lov til å rose alle noe helt enormt, for vi følte oss virkelig ivaretatt. Vi var selvfølgelig spente på hvor mange levende valper vi ville få med oss hjem, og litt hvordan de så ut da.  Etter effektiv jobbing med å få vann ut av lunger etc sto vi igjen med 7 levende, og en tispe som så ut til å være med død enn levende. Trond Bergsjø var der den kvelden, riktignok ikke på jobb som veterinær, men han startet opp med frøkna. Det kom noen gisp innimellom, så ingen ville gi opp, og ihvertfall ikke veterinærassistent Bente. "Ingen valper skal dø hos meg" sa hun, og heldigvis fikk hun rett til slutt. Dermed var jo denne frøkna nødt til å få et navn der Bente var med, og siden vi til slutt bestemte oss for at kullet skal få diamantnavn, så ble det Hope of Bente.
Vi var ganske så slitne, men fornøyde da vi dro hjem med denne gjengen på 8; 4 tisper og 4 hanner. Valpene ble lagt til hos Gozita mens vi var på Oslo Dyreklinikk, og vi dro ikke før vi var sikre på at det var helt greit med både mor og barn.

Jeg overdriver vel ikke når jeg sier at det ble minimalt med søvn de første dagene og nettene, heldigvis tok Lars seg fri halve dager bortsett fra torsdag da han var på et møte hele dagen på Gardermoen.

En stolt mamma

Alle valpene har lagt godt på seg, og det ser ut til at Gozita har nok melk heldigvis. Må jo si at jeg ikke hadde forventet et så stort kull, men desto mer gledelig. Alle tispene er nå solgt, så håper jeg at hannene også blir det i løpet av de ukene som er igjen. Er veldig fornøyd med tegninger på alle sammen, skal jeg si noe så må det faktisk være at de er nesten for like, spesielt i blissen.

Hannene/males

Tispene/females

Vi har hatt besøk av tre familier som skal ha tisper og som bor ikke altfor langt unna oss. Gozita taklet det helt greit, var veldig glad for å få kos, og brydde seg ikke spesielt mye om at fremmede mennesker kom inn til valpene hennes.

Lørdag 28. april fylte Marcogutten 1 år, så da blir det nok snart røntgen på han.

Mandag hadde Lars fri, og da dro jeg like godt på jobb. Da jeg var hjemme i forrige uke var stemmen i ferd med å bli bedre, men fredag kveld sa den plutselig takk for seg igjen. Ganske så irriterende faktisk. Men, heldigvis var det andre ting å gjøre enn å sitte i telefonen, for det går ikke spesielt bra. Etter jobb dro jeg å la ut et blodspor til Ambra, årets første, godt å komme i gang.

1. mai var Lars på agilitystevne i Moss, og han hadde med seg Xit og Marco. Xit ble nr. 2 med 1,86 sekunder i tidsfeil i agility, ganske sure de tidsfeilene, men Lars var kjempefornøyd med første løpet utendørs. Tror ikke han hadde forventet  at det skulle gå så bra. I hopp kom de seg gjennom alle de hindringene som andre hadde disket på, men klarte å pådra seg en disk på slutten. Det ble noen feil i lagløpet, men laget ble nr. 5 av 12 tror jeg det var.
Utpå dagen fikk jeg besøk av noen valpekjøpere, og dette er folk som har vært i bernermiljøet i mange år og som jeg kjenner litt. Håper de blir fornøyd med en valp fra Gozita. Da de hadde dratt tok jeg med meg Ambra for å gå spor. Kan jo si at værforholdene hadde endret seg en del, fra å være bra fukt i bakken da sporet ble lagt, var det blitt ganske så tørt i tillegg til noe vind og det lå i nesten 24 timer. Det var nok ikke noe enkelt spor, og det var nok heller ikke noe 1. premiespor, men et veldig bra treningsspor der jeg fikk korrigert litt underveis.

I dag har jeg jobbet 1/2 dag for første gang, og heldigvis sluttet ikke gutta altfor sent, så da ble det ikke så veldig lenge alene hjemme for Gozita og valpene. Men, det hadde gått bra, er jo litt spennende...... at ingen valper blir ligget på..... Gozita har i tillegg til valperommet hele gangen nede, virker som hun synes det er deilig å ligge på flisene i gangen. Marco var i bur der nede sammen med henne, og de andre tre var oppe. Tok ut markisene i dag, for det begynte å bli innmari varmt inne. Parasollen har jeg også fått på plass, men nå skal det vel bli litt kaldere igjen.

Til helgen skal Lars og Marco på nybegynner kurs i agility, og neste uke skal Lars avgårde med jobben fra mandag til onsdag, så de dagene har jeg tatt hele feriedager. Skal bli litt deilig det da, bare jobbe 1/2 dag neste torsdag i tillegg til i morgen.